Hvorfor er du mer redd for slanger enn busser, hvorfor frykter du løver mer enn å sitte foran PCen, hvorfor er du redd for å bli spist av en hai, men ikke redd for å spise en hamburger?

Sjansen for å bli kjørt ned av en buss, å bli syk av for mye sitting eller å dø av usunn mat er jo astronomisk mye større enn å bli bitt av en giftig slange, drept av en løve eller spist av en hai?

Svaret ligger i hjernen din. Gjennom tusenvis av år har den vært innstilt på å sikre din overlevelse ved å søke å unngå at du blir spist av løver eller haier. Det er bare i noen få hundre år vi har levd i samfunn hvor disse truslene ikke lenger er aktuelle. Hjernen har ikke justert seg til de nye tidene.

Den sosiale hjernen

Hva som gjør at vi blir redde for noe og tiltrekkes av noe annet er knyttet til opplevelsen av positive eller negative forventninger, og er gjennom forskning blitt knyttet til spesifikke deler av hjernen.

Men i tillegg til disse overlevelsesmekanismene, har vi mennesker ekstremt spesialisert sosiale ferdigheter som er hardkodet inn i oss på samme måte. Flere teorier adresserer disse sosiale ferdighetene, og i 1998 lanserte Robin I.M. Dunbar «The Social Brain Hypothesis». Siden har «den sosiale hjernen» blitt et begrep som brukes for å beskrive de nevrologiske prosessene som styrer hvordan vi forholder oss til hverandre.

Noe som kan overraske med den sosiale hjernen er at områdene som håndterer vår respons på trusler eller muligheter er de samme, enten vi står foran en løve, eller vår status og vårt gode rykte er truet. Smerten av å bli bitt av en slange er den samme smerten du føler når du blir utestengt og ekskludert av dine kolleger.

En kuriositet: Det betyr også at du, hvis du blir mobbet, kan føle det litt mindre ille ved å ta en paracet.

Tilhørighet

Jeg skrev i forrige uke om to modeller for å forstå den sosiale hjernen, SCARF og BeSAFE&Certain. Jeg er for tiden under sertifisering på den siste modellen, og er blitt utfordret til å dykke dypere ned i bokstavene Be, som står for «Belonging», eller tilhørighet.

Det dykket er du invitert til å følge meg på gjennom resten av denne artikkelen.

For tilhørighet er viktig, ikke bare som et honnørord i ledelsens drøm om at i vår bedrift er vi alle en stor familie.

Tilhørighet kan omskrives slik noen har beskrevet tillit: «Det er som luft. Du merker det ikke når det er der, men dør hvis det blir borte.»

Tilhørighet er et grunnleggende menneskelig behov forankret i evolusjonen, hevdet Baumeister og Leary i en hypotese fra 1995. I likhet med vår evne til å føle frykt og respondere deretter når vi står ovenfor truende løver og haier, er det å tilhøre en gruppe en kvalitet som bidrar til overlevelse og genenes videreføring.

De av våre forfedre som var solospillere og eventyrere som vandret ut i ødemarken alene, eller de uheldige som ble utstøtt av gruppen, døde stort sett før de fikk mulighet til å gi liv til nye generasjoner.

Og døden er fremdeles en trussel ved sosial eksklusjon. Manglende tilhørighet kan føre til sykdom og død. Sosialt ekskluderte kvinner har tolv ganger høyere dødelighet enn andre kvinner. For menn er sosial utestengelse åtte ganger mer dødelig sammenlignet med andre menn.

Denne oversykeligheten kommer i tillegg til faren for at den utstøtte tar sitt eget liv. Det har skjedd, kanskje på en arbeidsplass nær deg.

Ledelse og tilhørighet

For ledere og autoritetspersoner er tilhørighet og eksklusjon relevant både i et empatisk og et kommersielt perspektiv. Empatisk fordi manglende tilhørighet er så smertefullt for de som rammes. Kommersielt fordi «vi er en stor familie» faktisk – når det er sant og etterleves – er en sterk indikator for en vellykket virksomhet.

Tilhørighet eller ikke kan bety forskjellen for liv og død for den enkelte, og forskjellen på suksess og fiasko for en bedrift.

Lederen eller andre autoritetspersoner er ekstremt viktige for å sikre et inkluderende miljø. I et innlegg i Aftenposten den 1 mai skriver en anonym avgangselev fra 2021-kullet om hvordan han gjennom hele skolegangen, unntatt i niende og tiende klasse, opplevde å være en «sosial outcast».

Les: Jeg var en sosial «outcast». I russetiden ble det enda tydeligere.

At det var bedre i niende og tiende tilskriver eleven læreren han hadde da:

«Læreren skapte samhold og var flink til å tulle med alle i timene. Vi lo sammen. Det var en inkluderingsprosess. Samtidig var læreren vår streng på at alle skulle ha en gruppe.»

Tilhørighet skaper atferd

Tilhørighet er så viktig for oss at vi ofte ofrer andre verdier og prinsipper for å få det. I et oppslag i CBC Canada presenteres Martin Joseph Engelhart. Martin ble med i den såkalte «Freedom Convoy» som blokkerte hele den indre bykjernen i Ottawa med trailere og store kjøretøy gjennom flere uker i januar og februar. Okkupasjonen var en protest mot Covid-19-restriksjoner og vaksinekrav fra myndighetene.

Martin hadde ingen sterke meninger om saken, men han var ensom og savnet noen å være med etter to år med pandemi. Så han engasjerte seg i arbeidet, og endte opp med å bruke opp alle sparepengene sine, bli arrestert og miste hus og hjem.

Alt for en følelse av å høre til.

Den mørke siden

Den mørke siden av tilhørighetsbegrepet er når det blir et byttemiddel for lojalitet. Religiøse og politiske ledere bruker tilhørighet – og motsatt trusselen for utstøtelse – for å piske inn tilhengerne.

Og det dypt rotfestede behovet for tilhørighet er også blitt et av mange verktøy for å manipulere oss til å kjøpe ting vi strengt tatt ikke trenger, men som gir oss en følelse av identitet og samhørighet med en gruppe.

Hjemmelekse

«No man is an island», sa presten og forfatteren John Donne i en av mange prekener han holdt. Det var i det syttende århundres England. «We’re born alone, we live alone, we die alone», sa Orson Welles på søttitallet. «Vær deg selv – alle andre er opptatt», sa Oscar Wilde.

Og sånn fortsetter det.

Vi har alle ulike preferanser.

Hva er dine preferanser?

Belong or be square.

God tirsdag.

Kilder og inspirasjon

• The need to belong: Desire for interpersonal attachment as a fundamental human motivation (Baumeister og Leary, 1995)
• The Social Brain Hypothesis (Dunbar, 1998)
• The amygdala as a hub in brain networks that support social life (Bickardt, Dickerson og Barret, 2014)
• Social exclusion heightens risk of death across many health conditions (NIHR, 2018)
• Aftenposten: Jeg var en sosial outcast