«Hva snakker du om? Hva er budskapet ditt?» Når formidlere møtes under samme tak, er dette gjennomgangsspørsmålet i møte med nye mennesker. Avhengig av spenst, snert eller tyngde i ditt eget svar, ser du hvordan noen holder blikket og vil høre mer, mens andre legger en mer eller mindre diskret plan for videre forflytning. Antagelig er jeg en av disse selv også.

Den forstenede hjernen

Talerlisten fyller 5 år og feirer med både taler og talere. Etter flere dager med faglig påfyll fra formidlingens verden, er inntrykkene mange. Jeg har lært av Elaine Eksvärd at deler av hjernen forstenes allerede ved 24 år, og at kampen for å bryte egne mønstre vil kreve stadig mer av meg. Reptilhjernen derimot, lever fortsatt i beste velgående, og har sin egen agenda. Puh..! Flukt er altså fortsatt en mulighet.

Kanskje derfor kjennes det ekstra godt når en av mine yngre med-talere nikket anerkjennende til meg. Hun har nettopp fortalt meg hva hun brenner for, og hvorfor dette er en hjertesak for henne. Hun sier hun ofte møter manglende aksept fra godt voksne tilhørere på at de strukturelle utfordringene hun beskriver, faktisk finnes. Nå smiler hun: «Hjernen din er ikke forstenet. Du har forstått mye, og jeg merker at du lytter for å forstå mer.»

Det er håp!

Siden jeg har fått vite at det fortsatt er håp for hjernen min, bestemmer jeg meg samtidig for et satsningsområde for videre utvikling. Inspirert av Svein Harald Røine vil jeg bli dyktigere på å identifisere andres «Tada!».

Et «Tada!» er det øyeblikket der vi fersker en annen i å gjøre noe skikkelig bra. Der og da, gjennom responsen vi gir, har vi makt til både å tenne og slukke lys i den andres øyne.

Dette igjen forutsetter at vi ser og forstår hva som foregår, og hvor viktig dette øyeblikket er.

En forstenet hjerne har allerede bestemt seg for hva den kommer til å høre og se. Den vil fange opp og filtrere informasjon slik at den passer inn i, og forsterker et allerede etablert verdensbilde. Risikoen for at «Tada!»- opplevelsen av gjennombrudd går hus forbi, er dermed overhengende.

Den fleksible hjernen derimot, har kapasitet til å være nysgjerrig: Hva var det egentlig som skjedde her? Hva er det jeg ikke forstår? Hva var det du nettopp fortalte meg? Hva er annerledes denne gangen?  Hvorfor er dette viktig for deg?

Og når vi først er i gang, kan vi bygge videre på denne nysgjerrigheten gjennom å oppsøke personer og miljøer med andre perspektiv enn våre egne. Gjennom dialog og åpne spørsmål trener vi også her opp hjernen vår til å gå opp nye mønstre og finne flere svar og andre løsninger.

Ønske det, ville det, men gjøre det?

Tada! Jeg har akkurat oppdaget at jeg kan forsinke min egen hjernes forsteningsprosess!!

«Gammelt nytt» sier du, «er ikke mye innovasjon i dette!»  

Det kan hende du har rett i det. Eller kanskje «hørt det før»-delen av hjernen din allerede er så forstenet at du har sluttet å lete etter gullet mellom de slitte frasene?  Kanskje har du sluttet å spørre «Hva er annerledes denne gangen?» fordi du antar at det ikke er stort. Du vet jo hva som kommer.

For meg handler det om å gå fra å vite og forstå, til å gjøre. Ta aktive valg, hver dag, for å ta kunnskapen i bruk. Være mer våken. Lytte mer aktivt. Oppsøke nye mennesker med annen bakgrunn. Stille flere spørsmål. Feire hverandres «Tada!’er» med innlevelse.

Kanskje kan vi sammen gjøre verden til et bedre sted. Eller bare leve godt med den fleksible delen av hjernen vår ei stund til før den stivner helt. Jeg lurer faktisk på om dette haster litt.