Coach, mentor eller rådgiver, kjært barn har mange navn. Funksjonene vi fyller, har uansett noen fellestrekk. Vi jobber med folk som vil mer, og de fleste av disse har allerede satt seg mål som rommer både synlig endring og økt mestring.

Det som slår meg, og spesielt når jeg jobber med yngre mennesker med lederansvar (noe jeg gjør ganske ofte), er at alle disse endringene helst skulle skjedd i går:

“Jeg tok den samtalen du sa jeg skulle ta, men fikk den ikke helt slik jeg hadde tenkt. Hvorfor får jeg det ikke til?”

Jeg lytter og tenker og reflekterer før jeg svarer: “Hva var det du ikke fikk til? Du gjennomførte jo samtalen?”

Etter hvert kommer det fram at frustrasjonen gjelder nyanser i språk, valg av åpningsreplikk og noen justeringer underveis som kanskje kunne gjort en forskjell.

Selv sitter jeg og tenker på det havet av såkalt erfarne ledere der ute som daglig utsetter eller unngår krevende samtaler, nettopp fordi de befinner seg langt utenfor deres egen komfortsone, og forsåvidt også kompetanseområde.

Mot til å være en dårlig kunstner

I samtalen med denne unge lederen valgte jeg å hente fram et sitat (fritt etter hukommelsen) fra Susann Gjerde, forfatter av “Coaching. Hva, hvorfor, hvordan”, min første lærebok på dette feltet:

«Du kan ikke både øve og se bra ut samtidig. Hvis du ønsker å bli en god kunstner, må du først tørre å være en dårlig kunstner.»

Motet til å øve, og til samtidig å tåle at det tar tid å tilegne seg nye eller bedre ferdigheter, er viktig.

I dette ligger også erkjennelsen av at samtalen hun fortalte meg om, ikke ble helt perfekt, og at det er helt greit. Uansett var den nyttig, som læring, som øvingsarena for utøvelse av lederansvar og som grunnlag for videre justeringer og personlig vekst.

LES OGSÅ: 5 ting ledere kan lære av Greta Thunberg

Utålmodighet som gave

Å jobbe med unge mennesker er en gave, spesielt fordi de har denne utålmodigheten i seg. De har en aktiv vilje til å utfordre seg selv. Samtidig kommer frustrasjonen fortere når resultatene lar vente på seg. Det hender jeg drar på smilebåndet og spør: “Hvor gammel er du? Sett at du nå var utlært, og mestret alt du ønsket deg, hvor kjedelige ville ikke de neste 60 årene blitt?”

Selv fikk jeg min første jobb med lederansvar da jeg var 30. Ganske snart sto jeg i heftige utfordringer knyttet til et bredt spekter av oppgaver som skulle løses. Da jeg midt i alt det komplekse, og som del av lederprogrammet jeg deltok på, ble “utsatt for” en skriftlig lederevaluering fra alle mine ansatte, kunne jeg ikke vært mer sårbar.

I ettertid ser jeg at jeg i hovedsak fikk gode score, med ett unntak. De fleste hadde fersket meg i å miste fokus i samtaler, fordi jeg mentalt var på vei til neste møte. Mine egne krav til meg selv om full oversikt, ble også mitt største problem. Jeg hadde ikke forstått verdien av å tørre å være en dårlig kunstner.

Kunsten å tåle seg selv i læring

Å tåle seg selv i læring, er en kunstart. De som våger seg inn på den vegen, har uante muligheter til å frigjøre egne ressurser. Men ferdig utlært blir vi aldri . Det er heller ikke et mål.

I rörelse

Den mätta dagen, den är aldrig störst.
Den bästa dagen är en dag av törst.

Nog finns det mål och mening i vår färd -
men det är vägen, som är mödan värd.

Det bästa målet är en nattlång rast,
där elden tänds och brödet bryts i hast.

På ställen, där man sover blott en gång,
blir sömnen trygg och drömmen full av sång.

Bryt upp, bryt upp! Den nya dagen gryr.
Oändligt är vårt stora äventyr.

Karin Boye