Nettpublikasjonen du i dag besøker er et resultat av en drømmende gründer som nekter å gi seg. Paal Leveraas, som var min mentor i digi.no mot slutten av forrige århundre, bestemte seg i pandemiåret 2020 for å lage en karriére av ukebrevet han har gitt ut siden 2010.

Tiårsplanen

Tirsdag morgen er blitt til tilt.work, og Paal, med sitt enestående nettverk av hyggelige mennesker, har greid å lokke meg med på det som kan bli nok et medieeventyr.

Det spesielle er at Paal har tenkt å drive med tilt.work lenge etter at hans jevnaldrende har nådd pensjonsalderen. Den ærede Tilt-redaktør har gitt seg selv ti år – fra han er 60 til han fyller 70 – på å få mediekonseptet bærekraftig.

Kanskje er inspirasjonen for langtidsplanleggingen Sovjetunionen som i over 60 år styrte etter femårsplaner? Den første satte Stalin i gang i 1929, og den siste (1991-1995), ble aldri fullført siden Sovjet gikk i oppløsning samme år som den skulle igangsettes. Det var den 13. planen…

Best etter 70?

Kanskje Paal heller er inspirert av en annen kapasitet som ligger foran ham i løypa. Hogne Hongset debuterte som romanforfatter i en alder av 70 år og ga i perioden 2010-2012 ut en trilogi av spenningsromaner. Siden den gang er det blitt tre bokverk til, hvor hans hovedanliggende etter hvert er blitt kraftbransjen. I en alder av 73 debuterte han i tillegg som sjefredaktør i et industrimagasin kalt «På Spissen».

Nå er Hogne passert 80, men sparker fortsatt godt fra seg. Blant annet er han dypt involvert i en politisk kamp mot vindkraftbransjen, som han mener på en urimelig måte bruker klimakrisen til å rettferdiggjøre rasering av urørt, norsk natur.

Mitt forbilde i landskapet «livslang læring» er moren til min gamle klasseforstander fra videregående. Hun ble født samme året som dronning Victoria døde og fødte selv ti barn i perioden 1921 til 1943. Hennes intellektuelle nysgjerrighet ble tidlig vekket, og da helst utført gjennom lesing av slaviske bokverk om natten. Det ble hennes frisone fra en kontinuerlig barneoppdragelse.

Hun startet som vanlig student, med russisk mellomfag på Universitetet i Oslo innen temaet folkeminnevitenskap (folkloristikk), lenge etter at andre hadde inntatt horisontalen i en dyp sofa. Da hun fulgte opp med et nytt mellomfag, lærte hun seg likeså godt finsk, med et tosifret antall kasus på kjøpet. Og i 1979 gjennomanalyserte hun atferdsmønsteret til russiske gråtekoner. Den aldrende studinen kronet livsverket med en 200 siders hovedfagsavhandling om russiske kvinners sorg.

Hva Herman Berg lærte om å lære av Stalin, Bente Sollid, Hogne Hongset, Paal Leveraas og sin gamle klasseforstander

Tweet

Det å ha ha mange karrierer

Livslang læring. Smak på uttrykket. Det oppstod i 1997, som et resultat av en offentlig reform, og defineres som «all organisert og uorganisert læring gjennom hele livet. Det inkluderer formell utdanning så vel som uformell læring gjennom arbeid og andre aktiviteter.»

Det er jo lett å se at en slik ambisiøs livsfilosofi kan føles hul. I tilfelle du føler tomrommet, er det smart å fylle det opp med noe meningsfylt. I våre priviligerte liv står tilbudene i kø. Det gjelder bare å løfte blikket og ta sjansen når den byr seg, gjerne langt utenfor den beryktede komfortsonen. Og lære av dem som er gått foran oss.

Endringsentreprenør Bente Sollid Storehaug sneiet flere ganger innom temaet på LinkedIn før jul. Hun slo fast at hun i løpet av et langt yrkesliv vil ha vært gjennom mange karrierer, til forskjell fra hennes ingeniør-far som jobbet mer enn 40 år i samme bedrift.

Enda mer ekstremt blir det for våre barn i Generasjon Prestasjon, som hele tiden må jage ny kunnskap. Arbeidslivets krav til at du kontinuerlig evner å lære superhurtig ved siden av den daglige dont, kan bli for altfor mye. Konsekvensen kan bli at unge folk hopper av jobbkarusellen, og finner lykken på andre måter. Følelsen av aldri å føle seg utlært, uansett hvilket yrke du velger, og de påfølgende konsekvensene av mangel på mestring, bør ikke undervurderes.

Derfor er livslang læring for meg langt mer lystbetont. «Herman gjør ting han ikke kan» har vel egentlig vært et mantra hele livet. Fremover blir det bare å fylle på med ny kunnskap til man blir så tung av kompetanse at man knapt klarer å røre seg.