«Hvordan har du hatt det på jobb i dag?» spurte jeg, og hørte at hun lo litt før hun svarte: «Det spurte mannen min om i går også, og da svarte jeg: «I dag så jeg fire dompaper på fuglebrettet.»
Fire dompaper. Jeg så dem for meg, røde, runde og mette der på brettet etter at hun hadde vært ute hos dem med fuglefrø, og tenkte: «Det må ha vært litt fint og litt trist på en gang.» Fint fordi det er et privilegium å ha naturen så tett innpå seg, og et vakkert vinterlandskap å hvile øynene på. Trist fordi disse fire trolig representerte hennes eneste møte med levende vesener utenfor skjermen denne arbeidsdagen.
Dagen før var det jeg som ble oppringt, av en annen bekjent, og etter en god runde rundt både løst og fast av tilfeldige tema, kom han fram med det han egentlig lurte på, og som vi ganske fort fant ut av. På slutten av samtalen delte han følgende refleksjon: «Jeg har alltid vært introvert og trives godt med det. Men nå er det nok, selv for meg. Det hadde vært kjekt med noen å dele kontor med.»
Jeg ville bare høre stemmen din
I en hverdag der vi omgås fysisk, tar vi inn og leser hverandre gjennom så mange dimensjoner, som fort blir borte i den digitale kontakten. Stemmen blir ikke like personlig, blikket ikke like varmt, og store deler av de signalene vi sender gjennom kroppsspråk og bevegelser, foregår nedenfor tastaturet eller utenfor skjermbildet. Lukta av nytraktet kaffe, eller den eksklusive krydderteen til hun på nabokontoret går oss hus forbi. Ingen dulter vennlig borti oss på tur ut døra. Bakgrunnsstøyen når to kolleger diskuterer og ler rett utenfor kontordøra di, og du vet du er velkommen til å slenge deg med når som helst, finnes ikke lenger. Nå bruker vi «raise hands»-funksjonen i stedet og holder oss til dagsorden.
«Jeg ville bare høre stemmen din.» Denne setningen er alltid en god start på en samtale mellom to som står hverandre nær, men av ulike grunner opplever fysisk avstand. Kanskje er det en av de fineste tingene vi kan si til et annet menneske. Det sier noe om tilhørighet, å være en del av noe større enn oss selv. Ikke minst er det en bekreftelse på at vi er viktige for noen der ute.
«Jeg ville bare høre stemmen din.» Det er en av de fineste tingene vi kan si til et annet menneske. Ikke glem det.
Tweet
I januar har jeg opplevd mye av det samme jeg kjente på i mars, men som gradvis forsvant utover sommeren og høsten. Jeg har enten ringt eller selv blitt oppringt av en helt konkret grunn, men så har samtalene tatt nye veier, der refleksjonene har sittet løst i begge leire. Behovet for tilhørighet og et samvær uten dagsorden vokser på oss igjen.
Jeg er slett ikke sikker på om den emosjonelle delen av hjernen vår var klar for en ny nedstengning nå, selv om mitt rasjonelle «jeg» er innforstått med at det måtte bli sånn.
Du og jeg og dompapen
Ta en telefon i dag og start gjerne med å fortelle at du ønsket å høre stemmen til den du ringer. Kanskje får du høre om dompapene på spisebrettet eller at solnedgangen var ekstra fin i dag. Eller du skjønner på den ruskete stemmen i andre enden, at dette kanskje er dagens første samtale, og at den er enda viktigere enn du var klar over.
Alenetid og avstand over tid kan skape tankevirus hos selv de mest robuste blant oss. Vi er alle flokkdyr på vårt vis. Og selv om det varierer hvor tett bundet vi ønsker å være til flokken vår, ønsker vi en eller annen form for tilknytning der noen i blant vil høre stemmen vår.
0 Comments