Vi er hverandres kilde til glede, læring og opplevd livskvalitet. Fra vi var bitte små skapninger skrek vi bokstavelig talt etter oppmerksomhet. Men hva er livskvalitet?

Det er to ting som over tid skaper tilfredshet. Den første er egenverd. Den andre er følelsen av å bety noe for andre.

Egenverd handler om selvrespekt og det å leve i tråd med sine viktigste verdier, prinsipper og normer – kall det gjerne standarder, eller beveggrunner, for hvordan vi lever livet vårt.

Å bety noe for andre handler om hvordan vi opplever oss selv i relasjon til andre. Martin Luther King jr. sa en gang på 60-tallet: «Ett av livets evige og mest påtrengende spørsmål er: Hva gjør du for andre?»

Gjennom det belyste han nettopp sammenhengen mellom livskvalitet og relasjoner.

Derfor er kanskje den viktigste øvelsen i god selvledelse å prioritere tid til de som ikke bare gjør deg god, men som også gjør deg godt. Det handler om å sette av tid til de menneskene som ikke bare gir deg energi og glede, men til de som bryr seg om og med deg. Disse menneskene besitter evnen til å kaste lys over både det som er bra med deg, og til å ta tak i blindsoner og uvaner. Ingen av oss er perfekte, og dine beste venner og kolleger klarer å balansere slike tilbakemeldinger.

Hvordan bygge god selvrespekt og gode relasjoner?

Selvrespekt handler om å være ekte. Selvrespekt handler om å respektere og etterleve de verdiene, normene og kompetansestandardene, som en selv har valgt som førende for eget liv. Mens verdier handler om det vi verdsetter og som er gode «guider» og retningsgivere for våre handlinger og beslutninger, handler normer om spilleregler, om hva vi anser som rett og galt.

Kompetansestandarder handler om din yrkesstolthet og dine standarder for både faglig og personlig utvikling. Leder–medarbeider-relasjonen er stadig mer et produkt av sosial kompetanse, ikke bare den faglige. Når vi etterlever våre definerte verdier og normer og holder en god faglig standard i arbeidet, styrker dette vår selvrespekt.

Våre personlige verdier og normer er, i likhet med eget kompetansenivå, ikke nødvendigvis bevisstgjort i tilstrekkelig grad. Da jeg var 21 år gammel, var mine verdier primært fotball, tennis, piker, øl og sang, altså en relativt festlig periode i mitt liv. Verdiene var på det tidspunktet relativt ubevisste, det bare «ble slik».

I dag er livet fortsatt fullt av glede, men etter å ha blitt mer bevisst mine egne verdier, opplever jeg at livet er mer meningsfullt. Jeg gir i større grad plass til de menneskene som har rom for flere enn seg selv. Det vil si at jeg opplever betydelig mer glede i livet nå, da samtaler med musikalske mennesker – de som både lytter, spør og deler – gjør livet mer interessant.

Legg merke til at ordet samtaler kan deles i to; vi taler sammen, i sam-taler. Det gjør oss hele – det gjør oss godt. Vi blir bedre mennesker – både på og utenfor jobb. Alle liker å snakke om seg selv, men de menneskene jeg setter aller mest pris på, er de som evner å stille spørsmål til dem rundt seg. De som viser interesse for samtalen og gjør plass til personen som sitter ved siden av. Ikke de som fortsatt er små, og som har nok med seg selv, men de som har rom for andre.

Verdien av økt selvrespekt og musikalitet

Ved økt selvrespekt vil du stå sterkere i deg selv. Evnen til å balansere andres forventninger til deg med de forventninger du har til deg selv, er en viktig spasertur gjennom hele livets gang. Din oppgave er ikke alltid å sette andres behov foran dine egne, og slik gjøre deg, dine verdier og dine fanesaker til salderingsposter. Nei, når vi er like glad i oss selv som vi er i andre, når vi respekterer oss selv like mye som vi respekterer andre, opplever vi en balanse – ja, vi opplever likeverd og selvrespekt i praksis. Når vi står opp for oss selv, er vi bedre rigget for stå opp for andre – vi blir gode medmennesker. Vi er nysgjerrige på hva vi kan lære av og med andre, samtidig som vi ivaretar det som er viktigst for oss selv (verdier og normer). Vi er kloke nok til å forstå at nysgjerrighet og empati skaper musikalske relasjoner – der vi lytter til hverandre, spiller inn relevante perspektiver, utfordrer og støtter hverandre. Det blir det gode relasjoner av.

Mestring og mening

En annen kilde til opplevd livskvalitet er mestring. Å kjøpe matvarer på butikken eller kjøpe billett på trikken, regnes ikke som mestring (for de fleste av oss). Vi holder ritualer og enkle vaner utenfor dette begrepet. Mestring handler om å lære noe nytt eller å være i stand til å beherske noe på en ny eller bedre måte. Livskvalitet vil således øke når vi mestrer krevende utfordringer.

Å være oppslukt i sitt arbeid er en tilstand som primært indremotiverte og prososialt motiverte personer opplever. Denne flyt-tilstanden påvirker i stor grad opplevd livskvalitet. Aristoteles sa følgende: «Der dine talenter og verdens behov krysser hverandre, ligger ditt kall.» Omskrevet til arbeidslivet kan vi si at der dine kvaliteter og din kompetanse er relevant og interessant, der finner du din plass.

Å ta ansvar for egen kompetanseutvikling handler om å bli bedre på noe du kan eller å lære noe nytt. Eller aller helst begge. Motivasjonen for dette kan være drevet av behag (lyst, vilje, verdier, normer), men den kan også være drevet av et element av nødvendighet; det vi på moderne norsk kaller «sense of urgency». Dette betyr at du må tåle, takle og like videreutvikling. Eierskap og økt arbeidslyst trigges ved at du finner ut hvorfor du skal bli bedre på noe. Å bli bedre enn i går (en av verdiene i vårt selskap) er i seg selv visjonært nok. Vet du hvorfor du skal noe, finner du alltid ut hvordan, slik vi har lært av folk som Simon Sinek («Start with Why») og Friedrich Nietzsche («Den som har et ‘hvorfor’ å leve for, kan utstå et nesten hvilket som helst ‘hvordan’»).

Hvorfor og hvordan ta tak i det du nå har lest og tenkt?

Vi opplever dypere følelse av egenverd og økt livskvalitet når vi utvikler oss og gjør plass til både oss selv og andre. Da har vi like stor respekt for egne behov som for andres behov. Du står trygt i deg selv i medgang og motgang og er din egen bestevenn. For min egen del opplever jeg – i en alder av 54 år – at jeg føler meg tryggere på meg selv enn noensinne. Jeg føler at jeg har et bedre liv enn før, fordi jeg i større grad har tenkt gjennom, definert og etterlevd mine viktigste verdier og normer. Jeg merker at verdiene musikalitet og verdighet virkelig har satt seg grundig i mitt DNA, og at en rekke avgjørelser tas på bakgrunn av disse.

Jeg visste ikke om den faktiske verdien av internaliserte verdier før jeg i de senere årene har erfart det selv. Jeg tenker også at når jeg lever et sannferdig liv, i ekthet og glede – i tråd med disse verdiene – øker dette min livsglede og selvrespekt betraktelig. Gleden kjennes dypere. Små problemer forblir små, nettopp fordi jeg i større grad opplever at jeg lykkes i de viktigste perspektivene og verdiene.

Disse opplevelsene knyttes til de standardene jeg har definert som gode nok, mitt personlige verdisyn samt min arbeidsgivers verdier og normer. På den sosiale arenaen bruker jeg nå minst mulig tid på personer som iherdig forsøker å gjøre seg interessant, og mest mulig tid på dem som faktisk er interessert. Og med det, interessante. I SMIA-nettverket proklamerer vi at «vi har rom for alle som har rom for andre». Det blir det gode refleksjonsrom av. De som føler at de behersker kunsten å stille spørsmål, er bedre rustet for gode samtaler siden denne ferdigheten skaper trygghet, ro og innlevelse.

I Knut Hamsuns Pan (1894) leser vi om den oppmerksomhetssyke løytnant Thomas Glahn, som skyter seg i foten for å oppnå medlidenhet fra kvinnen han begjærer, den vakre Edvarda Mack. Jeg tenker at vi kan unngå slike irrasjonelle og desperate handlinger når og hvis vi skjønner at vi skaper hverandres livskvalitet ved relativt enkle grep. Ja, enkel atferd som jeg mener nordmenn kan og må bli mye bedre på; se, spørre, lytte, utfordre og støtte de aller viktigste menneskene rundt oss – de som mer enn andre påvirker våre faglige standarder, vår selvrespekt og vår følelse av betydning. De som bidrar til opplevd livskvalitet.