Psykologene har i sitt terapeutiske arbeid vært opptatt av å sette ord på de som var annerledes. Fokus har ofte vært på de med tydelige profiler hvor karaktertrekkene fremtrer klart.

Ekstrovert – introvert er to forskjellige typer slik det ble beskrevet av Carl Gustav Jung i 1921. Carl Gustav Jung var psykiater.

Edmund S. Conklin introduserte i 1923 en kategori for å beskrive den personen som var midt imellom, den som var normal, og kalte dette ambivert. Men, dette forsøket på å tydeliggjøre det mest vanlige – gikk raskt i glemmeboken.

Variasjoner av normal

Dette er to sitater fra to ulike personer. De hadde fått tilbakemelding på en psykologisk test som jeg anvendte for 30 år siden – og deres reaksjoner avspeilet tilsynelatende to individuelle måter å se det samme på. Men, bak disse reaksjonene ligger det to helt forskjellige livshistorier.

Hun som syntes profilen var herlig, så profilen som en bekreftelse på hvordan hun gjennom livet hadde mestret å opptre forskjellig med suksess i ulike settinger.

Den andre personen var ung, hadde ikke mye arbeidserfaring og var fortsatt usikker på seg selv i en arbeidssituasjon. Hun hadde ennå ikke funnet seg selv på en måte hun var trygg på.

Siden den gang har jeg vært interessert i de personene som ikke kommer ut med klare preferanser på ulike psykologiske testverktøy.

Diversity Icebreaker

De siste 25 årene har jeg sammen med mange andre utviklet et konsept som heter Diversity Icebreaker der de som fyller ut spørreskjemaet i seminarer får en skår for graden av rød, blå og grønn. Vi valgte å bruke farger når vi satte ord på dimensjonene for ikke å legge sterke føringer for hvordan de skulle tolkes.

Vi ville at deltakerne selv skulle ha en sterk påvirkning på hvordan dimensjonene skulle forstås i deres egen situasjon på det aktuelle tidspunkt. Bak fargene og spørreskjemaet lå det noen føringer om hvordan folk hadde ulike preferanser for kommunikasjon og samhandling når de løste problemer sammen.

Men, hva med de som skårer på midten? De som ikke har en farge som klart står fram som den foretrukne? Hvordan kan vi sette ord på dem som gjør at de bruker det med glede og finner fram til sin egen mestring?

Balansert fleksibel

Jeg har prøvd med ulike varianter og har endt med å kalle dem «Balansert fleksibel». Hvorfor det? Jo, det har seg slik at når jeg har prøvd ulike varianter av ord, så har det blitt tydelig for meg hvordan det å være midt på treet, i realiteten er vanskelig å ha et positivt forhold til når man ser seg selv i speilet.

Når jeg introduserer nye ord, vil de naturligvis få mening i samspill med virkeligheten. Med min kunnskap og erfaring om hvordan ord har påvirkningskraft, begynte jeg å eksperimentere med ulike måter å språksette denne «midt på treet»-posisjonen.

Jeg erfarte raskt at det å kalle den normal og gjennomsnittlig ikke var noe som ble møtt med entusiasme, selv om dette var statistisk korrekt. Det brakte ikke skjønnhet inn i hverdagen for menneskene.

Men, når jeg brukte betegnelsen «perfekt balansert fleksibel personlighet» – da var det mange som tok fram blyanten og skrev ordene ned for ikke å glemme dem. Siden rød, blå og grønn bare fanger opp noen fasetter av personligheten, så tok jeg etter hvert bort ordet «personlighet».

Siden «perfekt» er noe som lett leder til å tenke på andre som u-perfekte, så ble perfekt-betegnelsen noe som hadde for sterk positiv fremheving. Jeg ble værende igjen med ordene «Balansert fleksibel» – en kategori som løfter «midt på treet»-posisjonen opp til en verdig posisjon.

Når kategorien først hadde fått sitt navn, begynte min interesse for å forstå dette bedre.

Originalitet som ressurs

Jeg har begynt å se på mine tidligere erfaringer på nytt for å bedre å forstå de balansert fleksible menneskene. Jeg har begynt å intervjue slike personer. Jeg har begynt å lage grupper av slike personer for å la dem samtale om felles erfaringer på godt og ondt. Hele tiden er jeg på jakt etter hvordan disse menneskene kan utvikle en positiv mestring av sine kvaliteter som gjør at deres originalitet blir en ressurs i en gruppe.

En dag skal jeg svare klart, tydelig og fyldig om dette. Allerede nå er jeg sikker på at balansert fleksible personer bruker mer tid enn andre på å forstå situasjonen, konteksten, der man er deltager. Det gjør dem mer oppmerksomme på kompleksitet. Og, avhengig av deres egen trygghet går de inn og bruker seg selv på forskjellig måte avhengig av hva som er mest verdifullt for gruppen.

Er ikke dette en positiv og herlig kvalitet?

Jeg er fortsatt på jakt etter slike beskrivelser. Jeg fortsetter å lete. Kanskje har du noen erfaringer selv, med deg selv eller andre. Det er ennå mange svar som ligger foran oss.

Del gjerne dine refleksjoner med meg og andre. En dag vil det kanskje bli vanlig å høre «…..som balansert fleksibel så ….»