En liten kommune på Sørlandet er blant de få offentlige arbeidsgivere som stoler på sine medarbeidere. Andre arbeidsgivere, inkludert Stortinget, avkrever dem erklæringer om at de skal etterleve plikter som allerede er fastsatt i norsk lov.  

Tenk deg at du skal begynne i en ny stilling, en jobb som virkelig har vide fullmakter og som innebærer stor makt, stort ansvar og høy tillit. Så, første dag i ny jobb, får du beskjed om at du må undertegne en erklæring om at du skal følge norsk lov.

Dette er ikke et tenkt tilfelle. De som blant annet må underskrive slike erklæringer er stortingsrepresentantene våre. Det heter i § 75 i Stortingets forretningsorden at «Første gang en representant møter, skal vedkommende gi taushetserklæring etter et formular som presidentskapet har fastsatt.» 

Siden representantenes taushetsplikt allerede er regulert i lov, betyr det i praksis at de skriver under på at de skal følge loven. 

Mandat fra folket

Det er litt av en tillitserklæring, tenker jeg. Folkevalgte representanter har sitt mandat fra nettopp folket, og svarer kun overfor to instanser: Folket og loven. Folket avgjør om de har tillit, det vil si om de skal gjenvelges. Rettsapparatet avgjør om de har brutt loven.

Men selv om de bryter loven, kan de ikke tvinges ut av Stortinget. Det er det bare folket som kan gjøre. Slik balanseres makt i et samfunn.

Men så har altså det samme Stortinget funnet på at folkets fremste tillitsvalgte, det vil si dem selv, umulig kan være helt til å stole på. Derfor må de skrive under på at de skal følge norsk lov (og Stortingets forretningsorden).

Ingen sanksjoner

Bjørnar Moxnes, Rødts eneste representant på Stortinget, ringte meg og spurte om den nevnte taushetserklæringen, like etter at han hadde begynt sitt virke i folkets tjeneste. Hva skjer dersom jeg ikke skriver under?, spurte han. Trolig ingenting, sa jeg. Å skulle tvinge en folkevalgt representant, et medlem av landets lovgivende forsamling, til å undertegne på at man skal følge de samme lovene som man er med på å vedta, virker ganske tøvete, og jeg skjønner ikke hvordan det skal sanksjoneres.

Og ganske riktig. Moxnes unnlot, så vidt jeg vet som den eneste, å skrive under erklæringen. Han har ikke hørt noe fra Stortingets presidentskap.

Men stortingsrepresentantene er selvsagt ikke de eneste som må forholde seg til denne typen erklæringer. Svært mange ansatte i privat og offentlig sektor har i sine ansettelsesavtaler klausuler om taushetsplikt for eksempelvis forretningsmessige og personalmessige forhold. 

Ikke unaturlig

Det er i mange tilfeller ikke unaturlig. I de fleste ansettelsesforhold, i det minste i privat sektor, er ikke dette lovregulert, ikke utover den ulovfestede lojalitetsplikten som gjelder i ansettelsesforhold. Og den er ikke særlig presis. 

Mer underlig er det når offentlig ansatte må skriver under på at de skal følge den taushetsplikten de vitterlig er pålagt gjennom for eksempel forvaltningsloven.

Slike erklæringer florerer i norske kommuner og andre offentlige etater. Svært mange av dem går lenger enn loven tilsier. 

Moralsk taushetsplikt

I Herøy kommune heter det for eksempel, i et dokument som bare har tittelen «Teieplikt» at «Herøy kommune som arbeidsgivar vil minne om den MORALSKE TEIEPLIKTA (ja, de har brukt caps lock akkurat her, min anm.) vi har overfor kvarandre i høve til forhold som ikkje kjem inn under den lovpålagde teieplikta».

På den måten forsøker altså Herøy kommune å legge bånd på de ansattes ytringsfrihet langt ut over det som lovverket pålegger. De forsøker nærmest å regulere folkeskikken. Slik mange norske kommuner gjør. De ansattes adgang til å uttale seg offentlig, ikke bare i form av opplysninger om saksbehandling men også i form av egne meninger, er i mange tilfeller forsøkt regulert på måter som strider mot blant annet Grunnlovens § 100 om ytringsfrihet.

Annerledes er tilnærmingen i for eksempel Lillesand kommune. Der heter det i kommunens informasjonsreglement at «Ansatte har full rett til å kunne kontakte og uttale seg til media også i omstridte spørsmål innad i kommunen, hele tiden innenfor grenser satt av lovbestemt taushetsplikt.»

Kloke mennesker

Jeg spurte den tidligere ordføreren, Arne Thomassen (H), som var med å vedta dette reglementet, om hva han tenkte rundt det å vedta så rause retningslinjer, og hvordan det fungerte i praksis. På rund og trivelig sørlandsdialekt sa den kloke ordfører at «Vi har som utgangspunkt at ansatte i Lillesand kommune er fornuftige mennesker, som bruker hodet. Så langt har det gått veldig bra.»  

Det er en tillitserklæring til egne ansatte, og kanskje til ettertanke?

God tirsdag.

For videre lesning anbefaler Arne Jensen Hva er tillit?  Harald Grimen, Universitetsforlagets «Hva er»-serie. Oppslagsfoto: Jan-Tore Egge, Wikimedia Commons CC 4.0)