«Step off», kommanderte vekta bryskt. «Gå av! Jeg tenker.» 

Det er ikke et godt tegn. Når vekta må ta tenkepause, er det som regel fordi den har dårlige nyheter. Og det stemte. Noen sekunder senere avslørte den sitt funn:

Ny årsrekord.

Ja, ja. Tilbake til tegnebrettet.

Vekta er en av stadig flere av mine ting som er på nett. Etter veiing rapporterer den inn til Fitbit som er koblet mot  8-10-12 andre apper. Søvnmengde og -kvalitet, antall skritt, puls, næringsinntak og treningsøkter korreleres, og jeg får vite hvordan jeg har det.

I tilfelle jeg ikke visste det.

Flere andre apper passer på meg fra minutt til minutt. Det er Runkeeper, Waze, Facebook, Chrome, mobilbanken, kamera. De hjelper meg. Og de logger meg.

Innerst inne, langt inni mobilens lillehjerne, sitter en utsending fra allmektige Google og noterer seg alt.

Så sendes det hele opp i skyen.

Mitt liv i skyen.

Hvordan jeg har det, hvordan jeg tar det, hva jeg leter etter, hva jeg finner, hvor jeg er, hva jeg gjør.

Samboeren min syns jeg er nerdete. Det er vel noe i det. Men sannheten er at jeg er for en amatør å regne. Virkelige nerder kjøper seg en gaffel som vibrerer hvis du spiser for fort og monterer kameraer på kroppen som tar bilder gjennom hele døgnet. Astrofysikeren Larry Smarr samler jevnlig 150-200 datapunkter fra egen kropp og analyserer dem. Steve Mann har hatt et videokamera på hodet all våken tid siden 1990-tallet til i dag. Stephen Wolfram samlet 1,7 millioner filer fra sitt liv, 25 år med epost, alle tastetrykk gjennom 13 år, alle telefonsamtaler, alle skritt, og alle steder skrittene førte ham, og analyserte det.

Så sendte han det antagelig opp i skyen.

Våre liv i skyen.

Hvordan vi har det, hvordan vi tar det, hva vi ler av, hva vi gråter av.

Det er nesten noe religiøst over det. I hundrevis, tusenvis av år har menneskene trodd på en Gud oppi skyene som sitter og noterer alt vi gjør, gode og onde gjerninger, for en dag å dømme levende og døde.

Nå tror vi ikke lenger. Vi vet.

Vi har til og med innsynsrett. Og om det kniper, rett til en advokat.

Det er litt spooky.

Men vi fortsetter å fôre datastrømmene. Vi kan ikke annet.

Yuval Noah Harari, som jeg har skrevet om før, kaller den nye religionen «dataisme». I «Homo Deus: A brief history of tomorrow» skriver han så vakkert om den nye religionen at:

«akkurat som guddommelig autoritet ble legitimert av religiøse mytologier […] skaper hi-tech guruer og Silicon Valley-profeter en ny, universell narrativ som legitimerer autoriteten til algoritmer og Big Data. […] I sin mest ekstreme form ser tilhengere av et dataistisk verdenssyn hele universitetet som en strøm av data, de ser organismer som lite mer enn biokjemiske algoritmer, og tror at menneskehetens kosmiske oppgave er å skape et altomfattende dataprosesseringssystem, og deretter smelte sammen med det.»

Yuval Harari i en kronikk i Financial Times

Sett gjennom hans øyne kan dette stadig voksende laget av data fremstå som en slags kollektiv intelligensutvidelse for hele menneskeheten. Eller planeten, om du vil. Som mennesket utviklet det ytre laget av hjernen og ble verdensherskere, utvikler nå hele planeten sin neocortex, og blir en tenkende, reflekterende intelligens på reise gjennom verdensrommet.

Hver enkelt av oss milliarder av mennesker blir som nevroner i denne sammenhengen, vi pumper ut og tar i mot data fra nettverket av synapser, men er like lite i stand til å forstå helheten som en hjernecelle alene er i stand til å forstå relativitetsteorien.

Samtidig bærer datastrømmene med seg uendelige nye muligheter. Et eksempel er sanseutvidende teknologi. I dette TED-foredraget med David Eagleman viser han hvordan en totalt døv person lærer å høre med huden, og hvordan han selv med samme teknologi er i stand til bokstavlig talt å føle de skiftende stemningene i folkemassene omkring seg. Et annet eksempel i samme gate er den komplett fargeblinde Neil Harbisson som lagde seg en antenne som gjør at han hører farger.

Jo, det er litt spooky der oppe i skyen.

Men Facebook sier det blir en skyfri dag.

God tirsdag.

Inspirasjon og kilder

• David Eagleman: Can we create new senses for humans? (se også video under)
• Neil Harbisson: I listen to color (TED) og Mannen som hører farger (Lyskultur)
• Homo Deus (Yuval Harari)
• The Inevitable (Kevin Kelly)
• Mixed feelings (om Udo Wächter) (Wired)