Niåringen får et ultimatum.
«Du har fem minutter til å gjøre deg klar hvis vi skal lese i kveld.»
Det virker. Etter nøyaktig fire minutter og 32 sekunder er kveldstellet unnagjort, og hun er under dyna. Stresset, men fornøyd.
Hun har vunnet over tiden.
Jeg setter meg på sengekanten og blar opp i den spennende boken vi leser.
«Momo – eller kampen om tiden».
Jeg leser.
Så langt går ironien meg hus forbi.
Mange barnebøker har mye livsvisdom som med fordel kan anvendes av voksne. Boken om Momo handler om de absurde forestillingene om at hvis vi bare sparer tid – vel så får vi mer tid.
De grå herrene har infiltrert byen. De er agenter fra Tidssparekassen og overbeviser folk om å opprette konto. Jo mer tid de sparer, jo mer vil stå på rentebærende konto i sparekassen.
Det hele er et komplott satt i scene for å stjele tiden. Momos oppdrag blir å ta tiden tilbake.
Hvordan hun løser det har vi ikke tid til å finne ut. For nå ringer klokken at tiden er ute. Barn skal sove. Voksne skal jobbe.
Michael Ende tok samfunnsutviklingen på kornet i boken om Momo.
Den kom ut i 1973. Det var omtrent da tiden virkelig skjøt fart.
Vi ble veldig rasjonelle og effektive. I dag er til og med Tidssparekassen blitt en realitet. Den bærer navnet «NAV». Det er riktignok foreløpig bare en pilotgruppe av småbarnsforeldre som får opprette konto der. «Tidskonto» kaller de det.
Vi lever det vi setter ord på.
«Tid er penger», sier vi, og sparer oss til fant.
For tidskontoer har negativ rente. Jo mer du sparer, jo mindre har du igjen.
Språket skaper vår virkelighet, og her er vi blitt lurt. For tid er slett ikke penger.
Tid er liv.
Har du liten tid har du lite liv. Har du mye tid har du mye liv.
Har du dårlig tid har du dårlig liv. Har du god tid har du godt liv.
Takk for din tid.
God tirsdag.