En bekjent ble syk. Johan steppet inn på kort sikt og holdt kurset. Så fikk han tilbud om jobb. Det var i 1980. Siden har han holdt seg til HR, ispedd kommunikasjon, marked og litt annet. Som 66-åring søkte han ny jobb, og fikk den.

Det henger en sky av rotløshet og rastløshet omkring Johan Frederik Jakhelln. 68-åringen ser ut som en 50-åring, og har utålmodigheten til en 19-åring som venter på at livet skal begynne på ordentlig.

Johan er en mann uten noe tydelig hjemland. En internasjonal oppvekst har formet ham. I intervjuet med HR Norge snakker han på inn og ut pust, og hopper kjapt fra tema til tema.

— Jo, du skjønner, min far var i Utenrikstjenesten. Jeg var tre måneder gammel da vi flyttet til USA. Far skulle begynne i det nyetablerte FN. Der var vi i tolv år, inkludert et år i Sør-Korea. Det var 3-4 år etter Korea-krigen

— Ja …?

— Etter USA var det Danmark et par år før jeg som fjortenåring ble sendt på internatskole. Eckboskolen ved Hamar, internatskole for gutter med slikt som dårlig skolemotivasjon eller foreldre i utlandet. Jeg kunne lite norsk. Jeg skjønte i etterkant at mine foreldre stod overfor et dilemma: skulle jeg bli norsk eller..?? Fars løsning var gymnas i Rouen i Frankrike. Det ble med 1 ½ år og var ingen suksess. Det ble økonomisk gymnas i Bø i Telemark, førstegangstjeneste ved NATO hovedkvarteret i Brussel, og studier ved UiB og UiO.

— OK. La oss spole fremover. Du skiftet jobb som 66-åring. Fortell.

Jeg hadde vært konsulent i 2 runder, til sammen 7-8 år — i hovedsak med kunder i privat sektor. Etter hvert kjente jeg at motivasjonen dalte. Å bidra til bunnlinje, aksjekurs og eieres bankkonti inspirert bare delvis. Det måtte være noe mer. Jeg hadde lenge vært nysgjerrig på offentlig sektor. I 2007 lykkes jeg med å krysse grensen. Det ble jobb i Utviklings- og kompetanseetaten (UKE), som fakturerende internkonsulent innen organisasjon og ledelse ut mot kommunens virksomheter. De siste 3-4 årene mye med å arbeide opp LEAN / kontinuerlig forbedring.. Kommunen var helt riktig! Noe med det «offentlige ethos». Krevende, spennende og et oppdrag det var lett å indentifisere meg med! Mange høyt motiverte og flinke folk som vil noe!

Etter 6-7 år begynte pensjonsgrensen å bli en realitet samtidig som jeg skjønte at det var på tide med noe fornyelse inn mot siste økt i mitt arbeidsliv. Pensjon var jeg ikke moden for, men hva så? Det var mitt problem.. Med radaren på kom jeg over en perfekt jobb i Vann- og avløpsetaten (VAV). Det var spennende oppgaver det hastet med og jeg hadde kompetansen og masse motivasjon. Jeg søkte, og her er jeg. Nå dreier det seg om en god avslutning på mitt arbeidsliv, og å planlegge resten av livet – jobb og privat -. Finne en god løsning. Livet er bra!

— Så hvordan ser din arbeidsdag ut?

— Fra 8:45 til 17-18-tiden, pluss en time på trikken, og som oftest en spasertur gjennom byen på vei hjem.  Det er variasjon, samtaler, deltakelse i møter, forberedelser og oppfølging, utviklingsarbeid og refleksjon. Jeg leser, tenker, samhandler, holder kurs, fasiliterer, bidrar til kontinuerlig forbedring. De siste par timene på jobb – når A-menneskene er gått hjem, er rolige.. Da jobber jeg gjerne spesielt i det halvåret det er mørkt og vått ute. Jeg har det veldig bra. Jeg er nok mest B-menneske, men klarer også å stille opp på A-betingelser. Jeg er «særbo», og styrer hverdagen for det meste som jeg vil, med få forpliktelser. Kjæresten er dommer. Hun jobber mye og dagene hennes er lange, så vår tid er mest forbeholdt helgene med kanskje enkelt spise ut en gang i uken på vei hjem. Døtrene mine er voksne; jeg er veldig stolte av dem. Emilie er prosjektleder i Trygg trafikk. Hun har gått Idrettshøyskolen. Kjæresten hennes Marcus er turner og mangeårig kaptein på landslaget. Benedicte er medieviter, informasjonsrådgiver i Norconsult og sambo med Magnus. Kjekke alle!

— Skjønner. Tror jeg, da. Men hvordan havnet du i HR?

— Det var tilfeldigheter. En bekjent som skulle holde et kurs om reiseliv ble syk, og jeg hoppet inn på kort varsel. Det førte til jobbtilbud; som opplæringsleder i Norges rutebileierforbund, (NRF). Oppfordret til å søke. Det var altså realkompetansen som skaffet meg første heltidsjobben, ikke universitetseksamener. Den kom fra reiselederjobbing og annen jobbing; et halvt år hvert år. Reiste med grupper på 25-40 utlendinger på 2-3 ukers turer i Norden, Øst-Europa, Mellom-Europa, og litt med nordmenn ute. Om vinteren var det ukentlig jobbing i kunstgalleri/antikvitetsbutikk.

Men jeg ble ikke det jeg trodde jeg skulle bli. Etter min internasjonale oppvekst, engelsk ved Universitet i Bergen, administrasjons- og organisasjonsvitenskap ved Universitet i Oslo, etterfulgt av hovedfag i statsvitenskap som aldri tok slutt, så regnet jeg med at jeg ville ende opp i internasjonal avdeling i et departement. Isteden ble det Norges rutebileierforbund. Dette var i 1980, så jobbene sto og ventet, og Lånekassen hadde jeg klart meg uten p.g.a. jobbingen og litt hjelp hjemmefra.

Jeg tenker på dette med identitet. HR er bare delvis min identitet. Min yrkesidentitet er nok mer knyttet til bransje enn fag..? I mitt hode tenker jeg at bransje og rolle ofte stokkes feil.

Sier Johan, og får et anfall av systematikk.

— Jeg har jobbet i …, sier han og lager en matrise:

Bransje	Rolle
Reiseliv	Reiseleder, salg, opplæring
Samferdsel	Opplæringsleder, prosjektleder
Farmasøytisk industri	Opplæringsleder, markedskommunikasjon, prosjektleder designhåndbok, personalsjef, informasjonssjef — intern og ekstern kommunikasjon
Konsulentbransjen	Fasilitering, opplæring, salg, coaching, karriererådgiving, lederutvikling
Offentlig sektor	Seniorkonsulent, utvikling, salg, veiledning, coaching, rådgivning, kontinuerlig forbedring / LEAN, flere lederutviklingsprogram

En annen del av min «identitet» er at jeg har et lite gårdsbruk på Vestlandet. Arvet etter min mor. Mine døtre blir 5. generasjon. Fjorden, og ca. 100 mål totalt og 15 mål dyrket mark. Det er mitt fristed.

— Da er vi godt inne i neste spørsmål: Hvordan har veien til der du er, i dag vært?

— Litt tilfeldig, litt bevisst. Det har vært mest glede, noe ugreit, alt har vært lærerikt. Jeg har truffet mange mennesker. Edgar Schein har forsket på «Karriereankre». Hva er det som «holder deg på sporet»? Ankrene er ofte lettere å få øye på når en kan se bakover. Mine tror jeg er (i synkende rekkefølge): Selvstendighet, Ren utfordring, Faglig kompetanse og Livstil.

Etter fem år i NRF ble jeg invitert med i en oppstart, Ressursutvikling AS, en konsulentvirksomhet med fokus på effektivisering av læring. Det var på mange måter forløperen til dagens e-læring. Det var fem krevende, i blant vonde, men alltid lærerike år. Jeg hadde begge ben i resultatkrav, salg og inntjening og småbarnsfar. Penger og resultater kommer ikke av seg selv. Vi gikk i gruppen fra 0 til 45 ansatte og ned igjen til ingenting.

Deretter drev jeg min egen virksomhet et par år, med oppdrag innen HR og oversettelse fra norsk til engelsk og fra engelsk til norsk.

De neste tolv årene jobbet jeg innen farmasi i Apothekernes Laboratorium AS, som ble Alpharma Inc. da vi gikk på New York-børsen. Der hadde jeg mange ulike roller. Først skulle jeg få på plass en opplæringsfunksjon. Etter en tid ble satt til å være markedssjef for global markedskommunikasjon innen dyrehelse. Så skulle vi på børs i USA, og jeg fikk bokstavelig talt over natten ansvar for global kommunikasjon og «designbibel» for konsernet.

Da det var gjort bar det over som personal- og informasjonssjef i divisjon for fiskehelse, hvor det handlet om vaksiner til oppdrettsfisk.

Etter et års tid ble jeg utlånt for å bistå i et globalt prosjekt for informasjon og opplæring skråstrek mobilisering i en utrulling av et ERP-system. Det skulle vare i noen uker, men det ble et år. Jeg pendlet ukentlig til København. Det var krevende for privatlivet, og med to unge døtre og BI på en gang ble det for mye. Rundt 2001 stod jeg der, nyseparert, lett utslitt og tungt overtallig. Lærerikt, men ikke kjekt.

Så drev jeg min egen virksomhet igjen de neste fem årene. Jeg jobbet blant annet som «assosiert partner», som det het, med Tennebøe & Partners. Der jobbet jeg med karriererådgiving for overtallige. Lærerike og gode år. Fin anledning til å hjelpe andre. Så kom overgangen til offentlig sektor som vi har snakket om…

— Hva er det beste ved jobben din?

— Jeg opplever å være til nytte, bidra, hjelpe, få lov til å utvikle nytt. Jeg har en god sjef som gjør det mulig å prøve å få til ting og som gir gode kursjusteringer fra tid til annen. Og så er det alle de andre; det er bonus, med en og annen overraskelse fra tid til annen. Å jobbe med kanskje det viktigste vi har: vann og avløp, er en fin ting! Tenk deg en dag, eller en uke uten…  Så liker jeg frihet og variasjon.

— Hva liker du minst?

— Møter som er for lange eller i verste fall fører til nye møter, systemer som er byråkratiserende, kontroll for kontrollens del, rapportering som noen har bedt om, men ingen leser, måling og lignende med tvilsom eller ingen verdiskapning, og som samtidig skaper betydelig merarbeid. Jeg tenker at mye arbeid genereres av frykt, og av at ingen ser helheten, skjærer igjennom og rydder. Det er mye gode intensjoner, men lite forbedring. Det blir mer snarere enn mindre arbeid

— Hvorfor er HR viktig?

— Det dreier seg om folk og samhandling mot definerte mål. Struktur, kultur, kompetanse, mot, visjon, plan… Det er i den gryten resultatene skapes. I HR, skal vi både støtte og iblant trekke i bremsen på ferden, og hele tiden utvikle for å møte det som kommer.

Her er en metafor: HR er en stabsfunksjon. Stab på engelsk er «staff». Staff er også stav. Gjeteren – les HR-avdelingen — har en stav som er kroket i toppen, ellers er den rett. Den rette delen er til virksomheten å støtte seg på, kroken er slik at HR kan trekke inn igjen i flokken dem som streifer litt for langt og lett kommer ut på viddene.

Hva er dine tre beste råd til de som vurderer en karriere i HR i dag?

1 Forstå, og hold alltid fokus på det som er kjerneaktiviteten til virksomheten — det er sjeldent i HR — Husk at HR må veilede, støtte og skape verdi, helst ikke unødvendig merarbeid og byråkrati.

2 Et sitat fra Edgar Schein sin siste bok «Humble Inquiry» er «Less telling, more asking». Spør mer og lytt aktivt, det er utrolig hva det kan føre til.

3 Til slutt: Del! Del idéer, kunnskap, erfaringer, løsninger, gleder og sorger, vær raus, hjelpe, og være nysgjerrig og interessert— alltid.

— Hvem vil du helst lese om i en senere HR-profil?

— Svein Børge Hoftun, HR sjef i bydel Nordre Aker.

— Det er notert.

---

Originalt publisert på HR Norges nettsider. Republisert etter avtale.

---