Som barn var vi gjerne veldig tydelige, og lenge fungerte det. Vi hadde tross alt velvillig innstilte foreldre. Men etter hvert som vi fikk andre å bryne oss på, måtte vi finne kompromisser. I barndommens og ungdommens nådeløse verden lærte vi at tydelighet ikke nødvendigvis er noe som tjener vår sak.
Vi mennesker danner oss lett adferdsmønstre. Mønstrene vi dannet i barndommen er ikke alltid formålstjenlige i voksen alder, men vi lever i dem likevel. Inntil vi bevisst gjør en handling for å bryte ut av dem.
Med alderen presser alvoret seg inn i våre liv. Hvis du ikke holder deg våken da, vil du snart ikke se forskjellen på det som er viktig og det som bare har forkledd seg som Veldig Alvorlige Ting.
Og da blir du utydelig.
Men vi kjenner alle noen som har greid å holde på tydeligheten.
Hva er hemmeligheten?
Min teori er at tydelighet ikke er en egenskap i seg selv. Det er noe som kommer som følge av andre egenskaper. Disse egenskapene er ofte forbundet med gode lederegenskaper, og inkluderer et avklart forhold til hva som er viktig, integritet, empati og ikke mer selvhøytydelighet enn anledningen krever.
Her er tre skritt mot større tydelighet:
- Vit hva du vil. Dersom du ikke er tydelig overfor deg selv, blir det vanskelig å være tydelig overfor andre.
- Kommuniser dine ønsker og sjekk ut om du får hva du ber om.
- Hvis du ikke får hva du ber om, prøv noe nytt.
Ikke ta mitt ord for det:
God tirsdag.
Bra innlegg Paal. Kort, presis og mye å tygge på. – RICK
Dette er bra, Paal
Men det å kunne være tydelig handler vel ikke minst om å være trygg i seg sjøl, og være i mental balanse. Med en gang vi blir utrygge, blir vi også utydelige.
Ole G
Hei Ole, godt å se deg her. Jo, jeg er veldig enig med deg i dette, og ser også at klare visjoner om hva man vil er et godt virkemiddel for å komme i balanse.
Veldig bra innlegg! Kan også snus til det man selv byr på 🙂
Randi