Den dagen de såret New York

11. september 2006
Avatar
Følg Paal
Hendelsene den ellevte dag i september 2001 skapte en gigantisk tidsånd som ennå svever over jorden, en usynlig deltaker i alle mellommenneskelige relasjoner. Det er snart den dagen igjen. Den […]

Hendelsene den ellevte dag i september 2001 skapte en gigantisk tidsånd som ennå svever over jorden, en usynlig deltaker i alle mellommenneskelige relasjoner.

Det er snart den dagen igjen. Den dagen våre trygge liv virkelig ble rystet i sine grunnvoller. Den dagen vi skjønte at noen kanskje hater oss. Den dagen de såret New York.

Some people say, it’s what we deserve
For sins against g-d, for crimes in the world
I wouldn’t know, I’m just holding the fort
Since that day they wounded New York

Leonard Cohen

Vi husker det like godt som den eldre generasjon minnes 9. april, 8. mai og da Brå brakk staven. Selv vet jeg nøyaktig hvor jeg var det øyeblikket de sendte bildene av flyene som kræsjet inn i WTC i direktesendt TV. Jeg husker hvordan jeg stod, jeg kan kjenne stemningen i rommet der jeg var, jeg husker til og med at jeg i et idiotisk øyeblikk tenkte:

«Dæven. De slo ut fortennene på onkel Sam. Nå blir han skikkelig sur.»

Tidsskille

De dramatiske hendelsene den 11. september 2001 markerer et tidsskille. Slike tidsskiller finnes i mange varianter og graderinger, og når de får den kraften og innflytelsen som angrepene i New York og Washington har, blir selve hendelsen nesten som en konkret tilstedeværelse, som en skygge som presser seg inn mellom oss og krever et ord med i laget.

Det blir som et spøkelse, en ånd som svever over gater og torv.

Familier kan ha slike tidsånder i seg. For et ektepar kan det være minnet om et ønsket barn som sniker seg inn om natten og skaper en avgrunn mellom dem. Homofile par kan ha tidsånden homofobi som en konkret medspiller som legger begrensninger på deres livsutfoldelse.

Tidsånder kan også skapes ut fra en positiv hendelse. I familien til Olav Thon vil kanskje den dagen den nøysomme gamle gubben delte ut millioner på slektsstevnet i Hallingdal bli en slik tidsånd. På godt. Men kanskje også på ondt.

For hvem vet hva som er godt og ondt?

Some people say, they hate us of old
Our women unveiled, our slaves and our gold
I wouldn’t know, I’m just holding the fort
But answer me this, I won’t take you to court
Did you go crazy, or did you report?
On that day they wounded New York

Leonard Cohen

Det er ikke den relativt sett beskjedne summen av antall drepte som gjør at 11. september er blitt slik en gedigen poltergeist. Det var noe så definitivt over tårnene som raste sammen på direktesendt TV.

Et munnhell sier at det har ikke skjedd før det har stått i avisen. Terrorangrepene i årene før 11. september var også alvorlige, men det var først da verdens sterkeste og tøffeste storebror fikk juling på direktesendt TV at det begynte å sige inn over oss at vår trygge verden slett ikke var så trygg likevel.

En mare

Det gjorde noe med oss. Spøkelset 9/11 skapte en avgrunn mellom kulturer og verdisyn. Og dette er et morderisk spøkelse. Hundretusenvis av mennesker er drept som følge av endringer i samspillet mellom våre ulike kulturer. Det er som en kile er slått inn mellom to ustabile jordplater. Rystelsene og flodbølgene etter jordskjelvet ruller fremdeles over oss, sakte, men dødelig.

Afghanistan, Irak, Guantanamo, bombene på Bali, bombene i Madrid, bombene i London – alt dette skjedde i etterdønningene etter 9/11. Fremdeles tar daglig mennesker rundt i verden livet av seg og andre i spøkelsets navn.

Det er en skikkelig mare som rir oss.

Er det mulig å forestille seg at en hendelse som 11/9, i all sin grusomhet, på sikt kan føre noe godt med seg?

Det er et farlig og betent spørsmål å kaste ut.

Men hvem vet egentlig hva som er godt og hva som er ondt? Det er så lett å trekke forhastede konklusjoner.

Når tårnene faller, når fotballkampen er vunnet, når tsunamien ruller, når oljeprisen går opp, når morderen er tatt, når barnet er født, er vi ofte raske til å enten juble eller sørge.

Hvem vet hva som er godt og ondt?

Men alt som skjer er et ledd i en lang kjede av årsak og virkning. Når det i år enda en gang skal pirkes i de gamle sårene, kan det kanskje være godt å dvele litt ved den finurlige visdommen i en gammel, taoistisk-inspirert historie om en gammel bonde.

Bonden eide en flott hingst. Hingsten vant en dag en attraktiv pris på den lokale landbruksutstillingen.

Bondens nabo kom over, full av begeistring, og gratulerte den gamle med den gjeve prisen. Men bonden svarte bare: «Hvem vet hva som er godt og hva som er ondt?»

Neste dag ble det verdifulle dyret stjålet. Naboen kom igjen over, denne gangen full av medfølelse med sin nabo som hadde mistet hingsten sin.

«Hvem vet hva som er godt og hva som er ondt?», svarte den gamle igjen, med et uutgrunnelig blikk.

Få dager senere rømte hingsten fra sine tyver, slo seg sammen med en flokk ville hopper, og ledet disse tilbake til gården.

Naboen kom for å dele den gamle mannens glede over ikke bare å ha fått tilbake hingsten, men en hel flokk hester i tillegg.

Den gamle bare smilte, og svarte som før: «Hvem vet hva som er godt og hva som er ondt?»

Neste dag forsøkte bondens sønn å ri inn en av de ville hoppene, men ble kastet av og brakk foten.

Naboen kom for å dele sin nabos sorg. Gjett hva den gamle svarte:

«Hvem vet hva som er godt og hva som er ondt?»

Uken etter kom keiserens soldater forbi, og de rekrutterte alle friske unge menn de kom over til den store krigen som var under oppseiling.

Men den gamle mannens sønn hadde et brukket ben, så ham ville ikke hæren ha.

«Hvem vet hva som er godt og hva som er ondt?», tenkte naboen med seg selv da, og forstod at han vitterlig bodde ved siden av en virkelig vis mann.


Ukens tilt?

Hva skjer?

  1. Litt klokere: Motivasjon i krise

    22. september @ 15:00 - 16:00 CEST
  2. TED Circles: Everyone’s environment

    16. oktober @ 14:00 - 15:00 CEST

Mest populære innlegg og sider

Det er ikke lederens oppgave å motivere medarbeiderne
Å forebygge egne fordommer er nøkkelen til mer inkludering og mangfold
Hvorfor trekker så mange mot de glorifiserte, men kjedelige mellom­leder­jobbene?
Hvordan utvikle morgendagens ledere digitalt?
Sårbarhet handler ikke om tårer
Hvem sin apekatt er dette?
En tsunami av positivitet
Motivasjon, in­spira­sjon ─ og det sa...s hjemme­kontoret!
Kanskje vi befinner oss i et gigantisk hva-hvis-laboratorium?
Operativ eller strategisk leder? Det er to sider av samme sak, mener Kitty Stensrud

Instagram

Mer som dette

De siste artiklene

Hvordan utvikle morgendagens ledere digitalt?

Hvordan utvikle morgendagens ledere digitalt?

De første spillefilmene ble laget ved at man satte et kamera i teatersalen og filmet skuespillet. Det var først når kameraet ble løsnet fra stativet og tatt med opp på scenen og ut av salen at spillefilmens muligheter åpenbarte seg. Vi står i samme situasjon nå med digitale møter, kursrom og konferansearenaer.

Noen av våre forfattere

Alltid på en tirsdag

«Jeg har fått en slags tirsdagsforventning», sa en abonnent. tilt.works ukebrev Tirsdag morgen er antagelig en smule vanedannende, men gode vaner kan man gjerne legge tll seg. Skaff deg selv en god ukentlig vane i dag — rett i din innboks! Alltid på en tirsdag, men aldri ellers i uka.

Fantastisk! Sjekk mailen din for en ekstra bekreftelse. Så ses vi på tirsdag.

Share This
%d bloggere liker dette: