Jeg er litt smånervøs i dag. Det er eksamensdag. Jeg skal opp i coaching. Uansett hvordan dette går: takk til alle støttespillere, ikke minst dere som frivillig har latt dere prøve-coache i opplæringstiden. Ønsk meg lykke til.
Siden mai i fjor har jeg fulgt ulike kurs og utdanninger i regi av The Coaches Training Institute som i kveld kulminerer i en muntlig eksamen. Det skjer i form av en to timer lang telefoneksaminering sammen med andre coacher, og innebærer både å coache og coaches. I forkant har jeg fått tilsendt en skriftlig eksamen. Den har jeg gjort unna allerede.
Dersom jeg passerer nåløyet, kan jeg i ettertid smykke meg med en flott firebokstaversforkortelse. Jeg blir en CPCC. Det står for Certified Professional Co-active Coach.
Som sertifisert co-active coach skal du først gjennomføre et nesten 120 timer langt kurs fordelt over fem helger. Du kan deretter melde deg til sertifisering, gitt at du har et visst antall kunder, og din egen sertifiserte coach.
Selve sertifiseringen foregår over 25 uker i en «pod» bestående av ni kandidater og en leder. Min pod startet i februar og siste telefonmøte i «The Vulcan Pod», som gruppen min kalles, var i august. Fra sertifiseringen starter til eksamen gjennomføres skal man løpende ha minst seks «coachees», og man skal kunne dokumentere minst 100 timer med coaching av disse.
En sertifisert co-active coach er derfor godt trenet, med massevis av praksis. En relasjon med en coach er nær, intim og utfordrende, og du legger hele eller deler av ditt liv i hendene på vedkommende. Liksom du liker å vite at piloten på flyet du sitter i har mange flytimer bak seg, kan det være kjekt å vite at din coach har det også.
For meg har treningen og praksisen opp mot denne sertifiseringen vært det viktigste. Sertifikatet er et hyggelig bevis på hva jeg har vært gjennom, men det var veien hit som fikk meg til å vokse, som coach, journalist, far, venn, kollega, menneske og you name it. Det er en dyptgripende trening, og parallellen med idrett er slående. For det du trener på, blir du god til. Du kan være rimelig sikker på at en sertifisert coach sin «coaching-muskel» er ganske robust. Men man kan ikke slutte å trene – da forfaller den igjen.
Så takk til dere mine kjære coachees, både nåværende og fraværende (hadde jeg nær sagt). Blomstene går til dere, som modig har stilt opp og vært prøvekaniner på de villeste «flyturer», vel vitende at piloten enda ikke har sertifikat.
Nå har jeg det (formodentlig) snart, og er klar for flere turer når som helst. Så når behovet for flere loops, spinner, raske stigninger og bratte stup kjennes så sterkt at du bare må ut og lufte vettet, vel – så vet du hvor du skal ringe. 😉
