«Hvordan har din sommer vært?» «Oi! Den ble visst ikke helt slik du hadde tenkt deg? Står det bedre til nå, da?»

August er måneden for gjensyn og gode samtaler. Noen forteller om fantastiske ferieopplevelser, mens andre beskriver hvordan livet kom i veien og bød på både skuffelser og utfordringer, hendelser som igjen har påvirket både par- og familiedynamikken gjennom sommeren.

Naturlig nok får disse historiene svært ulike viklinger, alt etter om den jeg snakker med har trengt mer hjelp enn vanlig, eller om fortelleren selv har måttet trå til ekstra og vel så det.

Hvem eier fortellerstemmen?

Hvordan en historie formidles, påvirkes i stor grad av fortelleren.  Da jeg gikk på skrivekurs hos Jan Kjærstad, var han svært tydelig på dette. Valg av fortellerstemme er et av forfatterens viktigste grep.  Slik er det også i hverdagen. Vi forteller ut fra vårt ståsted og egne opplevelser, og fargelegger historien deretter.

Som mottaker er det også viktig å ta høyde for at det vi hører, er én av en rekke ulike virkeligheter der både person, relasjon og avstand til hendelsen påvirker det vi får presentert.

Giver eller mottaker?

De fleste av oss har en håndterbar balanse mellom hva vi gir og hva vi får, men i gitte situasjoner settes relasjoner på prøve på grunn av fysiske eller psykiske helseutfordringer, akutte hendelser eller endring i livssituasjon.

Det hender vi må be om hjelp på områder vi normalt er selvhjulpne, eller vi må legge egne behov til side og bidra der det trengs mest.

Mottakeren

Personlig er jeg svært lite glad i rollen som hjelpetrengende, og det fryser inni meg når jeg hører om bekjente som skader seg, blir syke eller på andre måter blir prisgitt hjelp fra omgivelsene. Det er helt ok at jeg alltid trenger hjelp når tunge ting skal løftes, men hva hvis jeg for en periode faktisk ikke kan ta vare på meg selv uten hjelp? Her er litt av det følelsesspekteret jeg da blir nødt til å håndtere:

Frustrasjon: Det skulle ikke vært slik! Hvor lang tid tar dette?

Skam/selvbebreidelse: Hvordan havnet jeg her? Jeg burde klart å unngå dette! Hvor dum kan man bli?

Redsel: Blir jeg en belastning nå? Tenk om det ikke går over? Når går folk lei?

Utålmodighet: Handlefrihet og selvstendighet er to viktige verdier for meg. Nå må jeg vente på at andre har tid til å hjelpe meg. Slik kan jeg ikke ha det!

Motstand: Dette er ikke min rolle. Jeg mestrer den ikke. Jeg vil ikke være her. Og attpå til bør jeg sikkert være både tålmodig og takknemlig?

Sjalusi og ensomhet: Der drar de(n) andre på tur, opplever morsomme ting, og her sitter jeg, stuck… Hva med meg, da?

Takknemlighet: Glede over at det ikke er verre, og at jeg har bra folk i livet mitt. Kjærlighet til de som holder ut med meg og vil meg vel.

Løsningsfokus: Hva kan jeg fortsatt få til, og hva har jeg påvirkning på? Har jeg et konkret mål jeg kan sette meg?

Giveren

Men er det egentlig lettere å være på giversiden? Å være frisk, men samtidig få mer ansvar? Hvordan er det å brette opp ermene, yte både omsorg og praktisk hjelp og på samme tid stå støtt i det følelsesmessige kaoset den andre er midt oppe i? Dette er en situasjon mange pårørende står i hver dag, mens andre kommer inn og tar skippertak. Jeg vil anta at mangfoldet av følelser er omtrent like bredt hos begge parter, men med litt ulike nyanser:

Frustrasjon: Det skulle ikke vært slik! Hvor lang tid tar dette?

Skam/selvbebreidelse: Hvorfor er jeg ikke mer tålmodig med den som trenger meg? Hvorfor blir jeg så fort irritert? Er jeg et dårlig menneske?

Redsel: Hvor lenge har jeg helse til å stå i dette? Er det slik livet blir?

Utålmodighet: Når kan jeg få gjort mine ting igjen uten å få dårlig samvittighet?

Motstand: Dette er ikke min rolle. Jeg mestrer den ikke. Jeg vil ikke være her. Hva med mine behov?

Sjalusi og ensomhet: «Alle» spør hvordan den hjelpetrengende har det, men ingen spør hvordan det går med meg. Det hadde vært fint å bli sett for jobben jeg gjør, og få et takk i blant.

Takknemlighet: Glede over at det ikke er verre, og at vi har et godt fundament å bygge videre på, også etter dette. Pusterom og hverdagsgleder.

Løsningsfokus: Hva kan jeg fokusere på, og hvor henter jeg energi framover? Hva vil kunne være et godt resultat av dette?

Hvordan gjenopprette balansen?

Det beste rådet er trolig å forholde seg til den første av Virginia Satirs fem friheter: «Friheten til å se ting slik de er, og ikke slik de var, burde ha vært eller kommer til å bli.» Nå er vi her. Dette har skjedd. Hvor tar vi det herfra?

Det andre er å akseptere alle de følelsene vi har, kjenne på og plassere dem. Følelsene er helt naturlige situasjonen tatt i betraktning, men er det lurt å dele dem ufiltrert med omgivelsene? Kanskje kan vi, der vi har mulighet, finne andre å ventilere til iblant, og øve på å se at situasjonen også kan være krevende for den andre parten?

Det kan også være lurt å snakke sammen, både om det som er fint og det som er vanskelig. Ved å anerkjenne den andres følelser og være åpen om våre egne, kan vi noen ganger komme fram til bedre avtaler, dypere samhørighet og sterkere bånd for framtida.

Til slutt: Husk å se hverandre, begge veger, og å takke. For innsats, utholdenhet, for praktisk bistand og den gode viljen. Feir framskrittene sammen! «Oss mot røkla»-innstillingen har virket for andre før, og kan fort virke igjen.