Den siste tiden har jeg kjent på utilstrekkelighet. Følelsen vokser på seg for hvert nye møte med mennesker jeg ser opp til, og som jeg har fulgt over tid fordi vi av faglige, personlige eller interessemessige grunner har treffpunkt.

Jeg snakker om de sterke, de som har båret seg selv og andre over stryk og andre hindringer, de som har hatt svarene og løsningene og skapt rom som har vært gode å være i. 

Etter to år med pandemi har det skjedd noe med flere av disse menneskene. De sto i mye før også, og sto støtt (i hvert fall slik omgivelsene så dem) men allerede da var det mye. Det betyr ikke at de var rigget for å tåle en toårig tilleggsbelastning.

Ingen er sterke hele tiden

Det snakkes mye om senskader hos barn, ungdom og andre sårbare grupper etter to år med pandemi. Det er et viktig tema, og jeg heier virkelig på tiltak for å hjelpe alle de som har vært spesielt utsatt disse to årene.

Samtidig får jeg lyst til å spørre: «Men hvem skal hjelpe den sterke?»  

Det er ingen som er sterke hele tiden. Her er et lite knippe sitater fra en rekke treffpunkt jeg har hatt med ulike mennesker det siste året:

• «Jeg kan ikke svikte dem. Ikke nå.»
• «Hele kroppen verker, og det kjennes ut som det bare blir verre.»
• «Jeg vet ikke hvordan man gir opp. Ingen i familien har gjort det før meg.»
• «Jeg får mye ros. De skulle bare visst alt de ikke ser, og som jeg ikke mestrer.»
• «Turen innom sykehuset var for så vidt grei nok. Jeg forsto fort at pasient er noe jeg ikke skal være.»
• «Hva er vitsen med å be om hjelp? Jeg får sikkert bare beskjed om at jeg har et slikt flink pike-syndrom, og at jeg må passe bedre på meg selv.»

Tankene går tilbake til et uttrykk jeg hørte flere ganger i oppveksten. Det kom fra en lokal gründer der selskapet hadde vokst fort. Hun hadde trolig også fått velmente råd om å ta litt bedre vare på seg selv og helsa si, for hun svarte: «Har du prøvd å hoppe av en karusell i fart?»

Den sterkes akilleshæl

Alle styrker, også det å bli sett på som sterk, har en akilleshæl, en sårbar bakside vi ikke alltid har kontroll over.

Hvis løsningen på alle nye utfordringer blir å jobbe mer eller å bære tyngre, vil de aller fleste nå et punkt der strategien ikke lenger virker. Kroppen eller hodet sier stopp.

Min utilstrekkelighetsfølelse handler om å se sterke mennesker på vei mot dette stoppunktet uten å kunne hindre dem.

Om jeg ikke er sertifisert coach, sier du? Jo det er jeg, og jeg bruker disse ferdighetene hver dag. Noen ganger, ganske ofte, gjør jeg en forskjell og bidrar til både mønsterbrudd og viktige hvileskjær. Men det er ikke alltid jeg når inn, eller er i posisjon til å ta coachens rolle.

LES OGSÅ: Sårbarhet handler ikke om tårer

Styrketreningens ulike disipliner

Mønstrene jeg observerer, er solide, og gått opp gjennom mange år med styrketrening i disipliner som:

• Gå foran
• Vise vei
• Hjelpe andre
• Bidra til fellesskapet
• Skape opplevelser
• Gripe muligheter
• Beskytte flokken

Det er dette de kan, eller som de har vært skikkelig gode på gjennom mange år.  

Men hva når disse disiplinene representerer noe annet enn det kroppen trenger?

Evner de å sette opp et helt nytt treningsprogram, der de lærer seg å ta imot, omprioritere og sette nye rammer der egen helse gis nødvendig oppmerksomhet?

Ikke alltid. Og ikke alene.

Se hele mennesket

Neste gang du møter en av de sterke og synlige menneskene i din nærhet, har jeg ett ønske til deg:

Se forbi de åpenbare styrkene og smil til mennesket bak skallet. Vis empati, si noe hyggelig, eller spør hvordan det står til. De trenger også å bli sett, som hele og sammensatte mennesker.