Vi skriver august, og sommeren er på hell. Det samme er intensive vertskapsuker i høysesong, både i reiselivet og i storfamilien.

Ja, for der noen av oss drar på ferie og shopper opplevelser, service og vår egen individuelle definisjon av luksus, er det andre som står for leveransene.

Noen har valgt vertskap som profesjon, andre har fått eller tatt den samme rollen gjennom å åpne dørene på vidt gap for nettverk og familie gjennom hektiske sommeruker.

Smilet som ikke nådde øynene

Jeg vet ikke når jeg først la merke til det, men det var en august jeg selv var på reise for å hente krefter til en hektisk høst. Vertinnen tok smilende imot meg, men det var bare munnen som fulgte ordre. Øynene smilte ikke med. De fortalte sin egen historie om mange altfor lange arbeidsdager og altfor korte sommernetter, ambisjonene som hadde slått sprekker for lenge siden og halvfornøyde gjester som på langt nær forsto arbeidet og ideologien bak maten de fikk servert. Jeg fanget også opp en nagende tvil om hun som eide øynene, ville holde sesongen ut.

Senere har jeg møtt dette blikket mange ganger. Noen ganger som gjest, men like gjerne som rådgiver, og en gang iblant i møte med mitt eget speilbilde.

Ambisjonene

Men dette må det da være mulig å gjøre noe med? Det er vel bare å senke ambisjonene, be om mer hjelp, sette grenser, og kommunisere de nye rammene tydelig?

Nei, det er ikke så enkelt.

For det har seg nemlig slik, at neste vår har disse menneskene jeg snakker om, glemt mye av slitet. De begynner å glede seg til en ny sommer med glade mennesker, mye innhold, nye og enda bedre opplevelser å by på, og de ser for seg hvordan de kan skape de rammene som gjør at hver eneste person som kommer innom, føler seg både sett og privilegert.   

Jeg tror det kalles kjærlighet. Kjærlighet til mennesker og til livet selv, kombinert med en drøm om mening gjennom å være den som bidrar til den ultimate sommerferien.

Likevel finnes håp for læring, økt balanse og bedre helse også for mennesker med kronisk augustvertskapssyndrom (tror ikke diagnosen finnes i helsevesenet, men det burde den).

Her kan det være nyttig å skille mellom det profesjonelle og det frivillige vertskapet.

Når vertskap er yrket og livet ditt

Driver du næring i servicebransjen? Sett av tid i september til å evaluere sammen med flokken din. Hvordan har sommeren vært? Hva fungerte? Hva har vi lært?  Skriv ned det dere blir enige om av endringer og tiltak før neste sommer, med tidsfrist og ansvarsplassering, og sørg for at dere faktisk gjennomfører det dere har avtalt.

Når det begynner å rykke i det kreative vertskapsgenet utpå vårparten, husk på teorien til gode gamle Pareto, om at 20 prosent av tiltakene vil føre til 80 prosent av effekten. Det gjelder også styrking av både kundetilfredshet og lønnsomhet. Identifiser hvilke tiltak du har mest tro på, og la resten ligge til neste år.  

Les også: Endagersuken i et tiårsperspektiv

Planlegg små pusterom underveis og hvordan du kan få nok søvn, og bruk tid på å tenke logistikk og struktur før sesongen er der.

Vertskap i eget hjem

Den store forskjellen fra det profesjonelle vertskapet, er at du ikke har samme garanti for at flokken din også er en del av arbeidslaget. Derfor er dette et nyttig sted å begynne. Ta samtalen om forventningsavklaring før flokken har invadert hele huset med alle sine forventninger og behov.

Jeg hørte nylig et radiointervju med Sissel Gran om storfamilieferie, der hun var tydelig på at samtlige individer, også det frivillige (og gjerne godt voksne) vertskapet, er mennesker med egne ønsker, bekymringer og gleder, og at vi må skape rammer for å snakke åpent om akkurat dette.

Et innspill kan være å splitte storfamilien opp i mindre grupper, der alle får gjort litt av sine ting, før dere samles igjen til felles måltider utpå kvelden. I vår familie har vi tidvis plassert ansvar for planlegging og tilbereding av middag på ulike personer enkelte dager, slik at alle iblant får gleden av å gå til dekket bord.

Aksept for tidvis tilbaketrekning, og at noen lader batterier best i enerom, er også viktig.

Husk dessuten at du er bra nok, gjestene kommer til deg fordi nettopp du er viktig, også når du ikke «leverer».

Til deg som fortsatt smiler med øynene

Er det noe 2 år med pandemi og bruk av munnbind har lært oss, er det at øyekontakt er viktig. Blikkene vi får og sender, utgjør et grunnleggende element i all relasjonsbygging.

Neste gang du ikke oppnår ønsket blikkontakt, men møter noen som smiler bare med munnen, trenger du likevel ikke ta det personlig. Kanskje har du nettopp møtt en person med kronisk augustvertskapssyndrom.

Send denne personen litt av varmen fra dine øyne, og fortell det han eller hun trenger mest av alt å høre: «Jeg ser deg! August er bare en måned i året, det går over!»