To uker inn i ferien, så langt med like tett program som en hektisk arbeidshverdag, og med like mange mennesker med ulike behov og ønsker å forholde seg til, kjenner jeg at noe er i ferd med å skje i hodet mitt. Det har med ord å gjøre, ord som vil fram. De vokser seg større, og gjør stadig med høylytt krav på sin plass i mitt liv. Ordene jeg snakker om, ble lagret på et ukjent sted i hjernen allerede da jeg var barn, før de ble glemt, og dynget ned av stadig nye minner og nyttige erfaringer. Denne plasseringen vil de ikke lenger akseptere.

Jeg snakker om «Den store ubestillings fryd». Mor hadde lest ordene i en bok, og ble så begeistret for denne formuleringen og det den ga henne, at hun måtte lese den høyt til oss, og gjenta de samme ordene flere ganger.

Når frydet jeg meg sist over å gjøre ingenting?

Når kjente jeg egentlig på den store ubestillings fryd sist? Når tok jeg inn over meg gleden over bare å være? Når ga jeg meg lov til å nyte det myke gresset under fotsålene, og lytte til lyden av summende bier i hagen i mer enn to minutter?

Noen kaller det hvilepuls, andre værekraft, uansett tror jeg det er viktig, ja helt vesentlig for vår mentale helse iblant å frydes over ikke å ha noe som helst å bestille.

Det viktige sorteringsjobben

Det er forresten ikke sant, at vi i disse frydefulle øyeblikkene ikke gjør noen ting. Vi prosesserer. Vi sorterer. Og vi tenker lange tanker, slike som handler om sammenhenger og helhet. Vi tar oss rett og slett tid til å kjenne etter. For å få til dette, trenger vi ro, og færrest mulig avbrudd. Avbrudd gir dårlige vekstvilkår for lange tanker.

Å fylle på med inntrykk uten å gi seg tid til å sortere innimellom opplevelsene, er omtrent like funksjonelt som for hver nye økt å legge rent treningstøy oppå det rå og svette i bagen, og så fyke ut igjen. Det vi drar på, blir både tungt og uhåndterlig etter hvert.

Tid til å kjenne den store ubestillings fryd

Jeg har en jobb som innebærer mange og lange samtaler med en rekke ulike mennesker. Men selv om alle er forskjellige, møter jeg noen tilbakevendende problemstillinger:

Mennesker som aldri gir seg selv tid til å kjenne på den store ubestillings fryd, opplever oftere enn andre at det renner over. De fyller hver dag med innhold på eget initiativ, omtrent til bristepunktet, samtidig som de fortsatt er på tilbudssiden når andre mer eller mindre akutt melder sine behov. Dette resulterer i et regnestykke som, på et tidspunkt eller et annet, ikke lenger går opp.

Der og da kan det kjennes som om hele livet går i oppløsning, men det trenger ikke vare evig.

Dagens sommerbudskap

1. Den store ubestillings fryd er ikke latskap, det er viktig arbeid.
2. Sett ord på dette behovet, og gi deg selv lov til å trekke deg tilbake.
3. Det eneste omgivelsene trenger av informasjon, er at du kommer igjen, mest sannsynlig som en bedre versjon av deg selv.

Sommeren er og skal være en tid for å bryte mønstre. Hvor finner du de beste rammene for å nyte din store ubestillings fryd?