Vår nyoppdagelse av uforutsigbarhet

«Hvis Gud vil»
Foto: Jorge Lujan, Pixabay
«Gud spiller ikke terning med universet», mente Albert Einstein. Han tok feil. Her i Norge har forutsigbarhet vært en selvfølge. Pandemien har gjeninnført terningkastene.

Av Hedvig Rognerud

Spaltist og styremedlem tilt.work. Hedvig skriver om lederkommunikasjon i spalten Språk som lederverktøy.
18. november 2020

Jeg har fått en ny følgesvenn, den gnagende tvilen. «Skulle jeg ha..?» «Burde jeg heller…?» «Er dette lurt?» «Er det verdt det?»

I løpet av 2020 har det gradvis gått opp for meg at vi som lever og arbeider i vår del av verden, og kanskje spesielt i Norge, har hatt tilgang på en tilnærmet grenseløs forutsigbarhet.

Vi har hatt muligheten til å tenke, planlegge og handle deretter. Planene vi har lagt har vært både realistiske og målrettede, og har i stor grad gitt ønsket uttelling når vi har satt dem ut i livet.

Tvilen

Nå snakker jeg daglig med mennesker som har endret sin måte å kommunisere på. «Vi får se» sier de, eller: «Det er å håpe at vi får det til» eller «Hvis det blir noe av».

Vi er gradvis i ferd med å ta inn over oss at vi ikke er alene om å bestemme i vårt eget liv.


«Uttrykket In sha’ Allah eller ‘Hvis Gud vil’ er i ferd med å slå rot i det kalde nord, religiøs tilknytning eller ikke.»

Uttrykket In sha’ Allah eller «Hvis Gud vil» er i ferd med å slå rot i det kalde nord, religiøs tilknytning eller ikke.

Men hva gjør den med oss, denne erkjennelsen av at vi ikke lenger er premissleverandører i eget liv? At det finnes krefter utenfor vårt mandat og vår påvirkningskraft, som har det siste ordet i saker der vi før var tilnærmet enerådende, som for eksempel hvor vi får reise og hvor mange vi kan omgås?  

Jeg tror denne utviklingen er både farlig og sunn på en gang.

Det farlige

Farligheten ligger i den mentale belastningen som følger med usikkerhet, savn og bekymringer. Vi mennesker er ulikt skrudd sammen når det gjelder evnen til å takle brå endringer, mangel på forutsigbarhet og gjentakende skuffelser.

For noen kan tapet av sine allerede få møtearenaer, være et fatalt dytt inn i ensomhetens mørke. For andre er det å bli fratatt muligheten til å planlegge og å vite hva de har i vente, en stor påkjenning i seg selv. I tillegg føler vi omsorg for mennesker rundt oss, og kjenner på en oppriktig uro når naboer, venner og familiemedlemmer ikke har det bra. Alt dette kan fort påvirke helsen vår i en farlig retning.

Med dette som bakteppe er det lett å forstå at noen tråkker feil og tar selvstendige valg for å ivareta viktige relasjoner, på tross av restriksjoner og pålegg. I ettertid kan dette gi uante konsekvenser for omgivelsene, og utløse en følt skam knyttet til følgene av egne prioriteringer. Skamfølelse har aldri vært verken helsebringende eller nyttig for noen ting.

Det jeg er ganske sikker på, er at de fleste slike tilfeller har startet med en kamp mellom gode intensjoner, etterfulgt av en omfattende skal/skal ikke prosess i eget hode, før valget faller ned på den ene eller den andre siden. Det kunne jo gått bra også.

Ville du gjort det igjen?

En bekjent fortalte om et prosjekt han var med i for noen år siden, der de snakket med en gruppe mennesker som var dømt for underslag. Hva tenkte disse om egne handlinger i ettertid? Det kom fram at de fleste ville gjort det samme igjen, gitt at rammene var uendret. De opplevde forholdene de hadde å ivareta privat, som så viktige, at de var villige til å ta risikoen det var å bli oppdaget.

«Vi er på vei i feil retning, mot et samfunn der hvert individ definerer seg selv som en autonom republikk»

Det sunne

I flere år har jeg tenkt at vi er på vei i feil retning, mot et samfunn der hvert individ definerer seg selv som en autonom republikk, uten ansvar for hvordan egne prioriteringer påvirker andre enn sine aller nærmeste. Veien fra kollektiv tenking til individualisme har gått fort og har til tider framstått lite innsiktsfull. Eller som hovedpersonen i Nick Hornby’s Gutter er gutter uttrykker det: «I’m an Island, I’m fucking Ibiza.».

Jeg tror det er bra at den absolutte handlefriheten har fått seg et skudd for baugen. I et globalt perspektiv er det på tide at vi-ordet kommer inn igjen i språket vårt, nettopp fordi utfordringene vi står overfor i årene som kommer, ikke alene kan løses av en gjeng individualister.  Vi må tåle å være bidragsytere inn i et hele, et som er større enn oss selv, og også større enn det vi til enhver tid definerer som vår egen flokk.

Da må vi starte med å  ta inn over oss at vi ikke alltid kan være premissleverandører på alle områder i eget liv. Vi må tørre å gi fra oss noe av den forutsigbarheten som vi fram til nå har tatt for gitt, og ha tillit til at også denne prioriteringen vil gi oss noe tilbake.

In sha’Allah.

Avatar
Følg Hedvig
Artikler av Hedvig Rognerud (alle)

Ukens tilt?

Hva skjer?

Mest populære innlegg og sider

Glem den gamle normalen. Nå er det på tide å hente ut gevinstene av pandemien
Ledere som vasker føttene til sine medarbeidere
Hvordan utvikle morgendagens ledere digitalt?
10 alternativer til «bra jobbet»
Hvorfor trekker så mange mot de glorifiserte, men kjedelige mellom­leder­jobbene?
Hjelp! Verden går under! Send penger!
En tsunami av positivitet
Hvordan skape psykologisk trygghet i en virtuell arbeidshverdag?
Er retskrivnig egnetlig så vikktigt?
Hvordan håndtere (mannlige) jobbdivaer?

Instagram

Mer som dette

De siste artiklene

Noen av våre forfattere

Alltid på en tirsdag

«Jeg har fått en slags tirsdagsforventning», sa en abonnent. tilt.works ukebrev Tirsdag morgen er antagelig en smule vanedannende, men gode vaner kan man gjerne legge tll seg. Skaff deg selv en god ukentlig vane i dag — rett i din innboks! Alltid på en tirsdag, men aldri ellers i uka.

Fantastisk! Sjekk mailen din for en ekstra bekreftelse. Så ses vi på tirsdag.

Share This
%d bloggere liker dette: