tilt | Signert | Språk som lederverktøy | «Hvis Gud vil»

«Hvis Gud vil»

onsdag 18. november 2020 @ 07:30

«Gud spiller ikke terning med universet», mente Albert Einstein. Han tok feil. Her i Norge har forutsigbarhet vært en selvfølge. Pandemien har gjeninnført terningkastene.
Av Hedvig RognerudFoto: Jorge Lujan, Pixabay

Jeg har fått en ny følgesvenn, den gnagende tvilen. «Skulle jeg ha..?» «Burde jeg heller…?» «Er dette lurt?» «Er det verdt det?»

I løpet av 2020 har det gradvis gått opp for meg at vi som lever og arbeider i vår del av verden, og kanskje spesielt i Norge, har hatt tilgang på en tilnærmet grenseløs forutsigbarhet.

Vi har hatt muligheten til å tenke, planlegge og handle deretter. Planene vi har lagt har vært både realistiske og målrettede, og har i stor grad gitt ønsket uttelling når vi har satt dem ut i livet.

Tvilen

Nå snakker jeg daglig med mennesker som har endret sin måte å kommunisere på. «Vi får se» sier de, eller: «Det er å håpe at vi får det til» eller «Hvis det blir noe av».

Vi er gradvis i ferd med å ta inn over oss at vi ikke er alene om å bestemme i vårt eget liv.

«Uttrykket In sha’ Allah eller ‘Hvis Gud vil’ er i ferd med å slå rot i det kalde nord, religiøs tilknytning eller ikke.»

Uttrykket In sha’ Allah eller «Hvis Gud vil» er i ferd med å slå rot i det kalde nord, religiøs tilknytning eller ikke.

Men hva gjør den med oss, denne erkjennelsen av at vi ikke lenger er premissleverandører i eget liv? At det finnes krefter utenfor vårt mandat og vår påvirkningskraft, som har det siste ordet i saker der vi før var tilnærmet enerådende, som for eksempel hvor vi får reise og hvor mange vi kan omgås?  

Jeg tror denne utviklingen er både farlig og sunn på en gang.

Det farlige

Farligheten ligger i den mentale belastningen som følger med usikkerhet, savn og bekymringer. Vi mennesker er ulikt skrudd sammen når det gjelder evnen til å takle brå endringer, mangel på forutsigbarhet og gjentakende skuffelser.

For noen kan tapet av sine allerede få møtearenaer, være et fatalt dytt inn i ensomhetens mørke. For andre er det å bli fratatt muligheten til å planlegge og å vite hva de har i vente, en stor påkjenning i seg selv. I tillegg føler vi omsorg for mennesker rundt oss, og kjenner på en oppriktig uro når naboer, venner og familiemedlemmer ikke har det bra. Alt dette kan fort påvirke helsen vår i en farlig retning.

Med dette som bakteppe er det lett å forstå at noen tråkker feil og tar selvstendige valg for å ivareta viktige relasjoner, på tross av restriksjoner og pålegg. I ettertid kan dette gi uante konsekvenser for omgivelsene, og utløse en følt skam knyttet til følgene av egne prioriteringer. Skamfølelse har aldri vært verken helsebringende eller nyttig for noen ting.

Det jeg er ganske sikker på, er at de fleste slike tilfeller har startet med en kamp mellom gode intensjoner, etterfulgt av en omfattende skal/skal ikke prosess i eget hode, før valget faller ned på den ene eller den andre siden. Det kunne jo gått bra også.

Ville du gjort det igjen?

En bekjent fortalte om et prosjekt han var med i for noen år siden, der de snakket med en gruppe mennesker som var dømt for underslag. Hva tenkte disse om egne handlinger i ettertid? Det kom fram at de fleste ville gjort det samme igjen, gitt at rammene var uendret. De opplevde forholdene de hadde å ivareta privat, som så viktige, at de var villige til å ta risikoen det var å bli oppdaget.

«Vi er på vei i feil retning, mot et samfunn der hvert individ definerer seg selv som en autonom republikk»

Det sunne

I flere år har jeg tenkt at vi er på vei i feil retning, mot et samfunn der hvert individ definerer seg selv som en autonom republikk, uten ansvar for hvordan egne prioriteringer påvirker andre enn sine aller nærmeste. Veien fra kollektiv tenking til individualisme har gått fort og har til tider framstått lite innsiktsfull. Eller som hovedpersonen i Nick Hornby’s Gutter er gutter uttrykker det: «I’m an Island, I’m fucking Ibiza.».

Jeg tror det er bra at den absolutte handlefriheten har fått seg et skudd for baugen. I et globalt perspektiv er det på tide at vi-ordet kommer inn igjen i språket vårt, nettopp fordi utfordringene vi står overfor i årene som kommer, ikke alene kan løses av en gjeng individualister.  Vi må tåle å være bidragsytere inn i et hele, et som er større enn oss selv, og også større enn det vi til enhver tid definerer som vår egen flokk.

Da må vi starte med å  ta inn over oss at vi ikke alltid kan være premissleverandører på alle områder i eget liv. Vi må tørre å gi fra oss noe av den forutsigbarheten som vi fram til nå har tatt for gitt, og ha tillit til at også denne prioriteringen vil gi oss noe tilbake.

In sha’Allah.

Våre ukebrev

Her kan du melde deg på et eller flere av våre ukebrev. Du kan melde deg av eller endre hva du mottar via lenker i epostene.

"*" obligatorisk felt

Navn*

Litt klokere

Ukentlige nettmøter hvor vi gjør hverandre litt klokere. Du må være logget inn som medlem for å melde deg på.

PrivacyTech

Som medlem i PrivacyTech-nettverket blir du en del av en gruppe likesinnede profesjonelle som er opptatt av GDPR, personvern, compliance og tech. Med Eva Jarbekk – en av Norges fremste eksperter på området – som fasilitator.

Partners in tilt

Vårt nettverk av «kloke hoder» (team tilt) med en bærekraftsagenda.

Del dine tanker om denne artikkelen

0 Comments

Submit a Comment

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

På forsiden nå

Kritisk tenkning

Kritisk tenkning

|
Falsk eller feilaktig informasjon er en stor utfordring, men det egentlige problemet er hvordan vi tenker.
Podcasten uttafor men innafor

Tilt-spekket podcast om HR-avdelingens rolle

|
Er HR for opptatt av prosedyrer? Er det egentlig et mål å holde ansatte i jobb lengst mulig? Kan EUs ESG krav redde lederskapet i ledelse?
digital kompetanse

KI og digital kompetanse: Houston, we have a problem …

|
Over halvparten av alle norske ansatte trenger en betydelig oppgradering av digital kompetanse og ferdigheter.
Griske tidstyver i kloke hoder

Griske tidstyver i kloke hoder

|
Selv selverklærte «kloke hoder» plages med maur som kravler rundt i hodene og skaper engstelse og stress.
Tillit og to andre suksessfaktorer for lykkelandet Norge

Tillit og to andre suksessfaktorer for lykkelandet Norge

|
Det er tre faktorer i samfunnet som skaper lykke. Vår grunnlov tar vare på alle tre. Det er viktigere enn noensinne å verne om dem, minner Arne Jensen om.
dårlig leder

At noen forteller deg at du er en dårlig leder, behøver ikke bety at du er det.

|
«Den situasjonen håndterte du ubegripelig dårlig! Er dette det du kaller ledelse?»
givergledens dag

Givergledens dag: En sann gratis lunsj

|
Givergledens dag er et eksempel på at det faktisk finnes en gratis lunsj. Dagens skal inspirere til handling og til å skape positive endringer i samfunnet. 
Hvordan løse frivillighetskrisen?

Hvordan løse frivillighetskrisen?

|
Det norske folks gratisarbeid er verdt mellom 80 og 130 milliarder. Pandemien skapte et krakk, også i denne «bransjen». Er dugnads-Norge teknisk konkurs?
Sponsoravtaler kan gjøre ansatte til superhelter i eget liv

Sponsoravtalens skjulte gull: Bruk sponsoratet til glede for alle ansatte

|
Sponsorat får sjelden den annerkjennelsen den fortjener. Riktig brukt kan den slå rett inn på bunnlinja.

Pin It on Pinterest

Share This

Del dette

Delt glede er dobbelt glede. Del dette med ditt nettverk.