De store fasene i økonomisk organisering og verdiskapning deles som regel i tre ulike faser. Det starter med agrarøkonomien der vi samler og produserer det vi trenger til oss selv med basis i utnyttelsen av naturens ressurser. Deretter får vi den industrielle revolusjon som leder oss inn i storskala produksjon av materielle verdier med kapital som viktig premiss og fremveksten av arbeidere og forbrukere som viktige klasser. Senere får vi en sterk vekst i serviceøkonomien, der salg av tjenester får en større plass i samfunnets verdiskapning enn produksjon av materielle objekter.
I dag ser vi konturene av en fjerde fase, en fase med en kvalitativ annen forutsetning for å håndtere våre klimarelaterte utfordringer. Dette gir oss et ansvar for å vurdere, handle og lære om hvordan et slikt paradigmeskifte i økonomien kan gi oss andre muligheter til å mestre vår viktigste globale utfordring.
Denne fasen kan vi kalle den humanistiske industrielle revolusjon.
Opplevelsesøkonomi som et premiss for en humanistisk industriell revolusjon
På slutten av 90-tallet presenterer B. Joseph Pine II og James H. Gilmore sine tanker om opplevelsesøkonomi som blir en viktig premiss for utviklingen av turistindustrien. I Skandinavia får dette en sterk påvirkning i regioner som satser offensivt på utviklingen av turismen som en viktig del av regional utvikling.
En sentral distinksjon i opplevelsesøkonomien er en fokusendring fra produsentens serviceleveranse til kundens verdiopplevelse. I en mer aktivitetsorientert turisme er også involveringen av turisten som en skapende og drivende aktør sentral.
Turistens skapende aktivitet syntes å være sentral for turistens verdiopplevelse. Den lokale produsenten ble med dette en tilrettelegger for turistens initiativ i en ny lokal og kulturell kontekst. Turisten var ikke bare en konsument, men også en produsent. Fra «consumption to prosumption» ble et mantra for denne utviklingen.
Opplevelsesøkonomiens menneskesyn
Sentralt i opplevelsesøkonomi er synet på mennesket som et skapende individ, ikke bare en som tar i mot og forbruker. Dette perspektivet er mer i tråd med det menneskesyn mange av oss har når vi tenker på oss selv.
Vi liker å skape. Vi liker å ta initiativ. Vi liker å ha kontroll på mål og prosess. Vi liker å delta i samskapende med andre mennesker. Vi liker å tilhøre en gruppe som aksepterer og anerkjenner hverandre. Vi liker å løse problemer.
Hva om vi skifter ut «liker» begrepet med «opplever det verdifullt»? Da er vi rett inn i økonomiske verdiskapningsbegreper. Som markedskapitalist ville man da spørre seg selv hvordan en slik etterspørsel kunne tilfredsstilles med lavest kostnader? Dette er jo problemstillingen som er avgjørende for virksomheters suksess i voksende turistdestinasjoner.
Men, hva om vi overfører denne tenkningen til hele samfunnet, og ikke bare i forhold til turisme? Hva om verdien som ble skapt i samfunnet var summen av den enkelte borgers opplevelse av verdi?
3 viktige elementer om forståelse av verdi i den humanistiske industrielle tid
Det er tre ulike innganger til verdiforståelse som er viktig for det jeg vil kalle den humanistiske industrielle tid.
For det første handler det om å sette mennesket i sentrum, og mer spesifikt menneskets opplevelse i sentrum. Dette uttrykkes blant annet ved et sterkt fokus på psykologisk livskvalitet og ikke Brutto Nasjonal Produkt (BNP).
Hva er verdifullt for mennesker? Hva er viktig for psykologisk livskvalitet? Det er som de fleste av oss vet ikke knyttet til det å eie, det å kjøpe og det å forbruke materialitet. Men, det er å ha gode nære relasjoner og et arbeid som gir anledning til å bidra til noe av verdi for andre.
For det andre handler det om sosialt fellesskap. Vi mennesker er skapt for å delta sammen med andre til å løse problemer. Vi er opptatt av å skape et samfunn med aktiviteter som gir glede og trygghet. Det er i slike sammenhenger vi er samfunnsbyggere i fellesskap.
Dette gjør vi ved å synge i kor, delta i dugnad og være involvert i demokratiske samskapende prosesser. Mennesker er skapende, vi er kreative i en prosess for å skape det som er verdifullt for en selv. Når vi arbeider i fellesskap skaper vi verdier som er viktig for andre også. Mennesker er skapende og kreative – det vil si at vi er industrielle av natur.
For det tredje handler det om at tid og rom. Det handler om tiden og rommet vi alle har fått tildelt til å skape psykologiske livskvalitet for oss selv og andre. Vi har fått 24 timer i døgnet til å søke dette, og vi har fått et helt liv til å forme denne type verdiskapning.
Hvorvidt et samfunn skaper gode verdier er da avhengig av hvor mye hver og en av oss greier å skape av denne type glede, denne type verdi som representerer det som er viktig for oss.
Det å bruke BNP som et kriterium på utvikling, blir et fattig måleinstrument. BNP avspeiler summen av økonomiske transaksjoner. Hva om vi fokuserte på summen av psykologisk livskvalitet? Det er hva vi sammen kan skape 24 timer i døgnet uavhengig av om man er rik eller fattig, uavhengig av om man er i vanlig lønnsarbeid eller ikke, uavhengig av sosioøkonomisk klasse og makt.
Summen av psykologisk livskvalitet er et mål som åpner opp for en annen verdiskapning; en verdiskapning der mennesket er i sentrum.
Hva er grønn vekst innenfor et opplevelsesøkonomisk paradigme?
Det å fly som internasjonal turist til perifere turistdestinasjoner for aktivt å skape egne verdier med lokale produsent som har lokal kultur, natur og autensitet som varemerke – det er eksempler på opplevelsesøkonomiske høydepunkter i turismen. Det fremmer sannsynligvis den lokale økonomiske og sosiale bærekraft. Men, den er ikke bærekraftig fra et klimaperspektiv.
Gitt et opplevelsesøkonomisk paradigme, hvordan kan grønn vekst se ut? Dette spørsmålet er det viktigste spørsmålet vi må stille framover.
Gitt inngangen til denne artikkelen, så vil man tenke at kortreiste opplevelser ut i naturen vil være et godt svar. Og, ja det er nok riktig. Andre svar vil være for eksempel mer vedlikehold og reparasjoner for å ta vare på materielle verdier. Kultursektorens organisering av publikum og deres deltagelse vil gi nye anledninger til utvikling av nye verdier i nye kulturelle klasser.
Samskapende «kommune 3.0 demokrati» vil bidra til en annen type involvering av borgere til løsning av velferdsstatens utfordringer. Offentlig samtalerom som Litteraturhuset gir anledning til nye problemstillinger og nye møter. Digitale samtalerom gir en tilsvarende deltagelse som gir anledning til meningsfulle samtaler uavhengig av tid og sted.
Dette er bare eksempler på aktiviteter som mange av oss tenker er verdifulle selv om dette ikke avspeiles i penge-økonomiske transaksjoner.
I denne sammenheng er spørsmålet om grønn vekst i en humanistisk industriell fase viktigere enn svaret, fordi spørsmålet inviterer til refleksjon, samtaler og felles problemløsning. Spørsmålene er i seg selv en viktig start for å realisere menneskets deltagende og handlende verdiskapning.
Mitt ønske er at dette i større grad blir satt som premiss for en ny samfunnsutvikling. Det fordrer nye samtaler i nye rom der nye og gamle aktører finner fram til gode løsninger.
Det er min oppfatning at vi med et slikt fokus har andre forutsetninger for å skape et samfunn som vi kan overlate til kommende generasjoner.