Enda en uke er over, enda noen sekunder er gått inn i evigheten. En uke som ble innledet med et surrealistisk landsmøte i Fremskrittspartiet, og som nå avsluttes med et like surrealistisk landsmøte i The 5 Percent Community. Eller «Høyre» som de også kaller seg.

For meg har det vært en kvantefabelaktig uke, og nå vet jeg ikke helt om den slutter eller begynner.

Ei jente ga meg noen filmer tidligere denne uken. Natt til fredag fikk jeg endelig sett den første av dem. Og etter å ha brukt verdifulle nattetimer på å se kvantefabelen «What the bleep do we know?» (eller «What the #$*! Do We (K)now!?» som den vel egentlig heter), er jeg i grunnen ikke sikker på noen ting lenger.

What the bleep består av intervjuer med kvantefysikere og andre mystikere, blandet med en dramatisering hvor den døve skuespillerinnen Marlee Matlin spiller hovedrollen.

Etter å ha sett den, tror jeg nå at jeg kanskje vet at så langt vi vet, skal tiden like gjerne kunne gå bakover som framover, at tenker du gode tanker om vann, vil molekylene pynte seg for deg, at helt til du ser en ball sprette kan den like gjerne sprette et annet sted, eller være en elefant, og at dersom jeg går helt inn til kjernen av hva du er, eller jeg, så er vi i all hovedsak omvandrende vakuum med noen spredte elektroner og atomer her og der.

Og atomer og elektroner, de er i grunnen ikke.

I hvert fall ikke hele tiden.

Bare når du ser på dem.

Er det rart en føler seg litt svimmel når en våkner en slik morgen?

Den surrealistiske stemningen fra nattens film ble forsterket av den første eposten som tikket inn i epostkassen denne morgenen, hvor det kort og godt stod:

«God morgen! Al Qaida oppfordrer til angrep på Norge. Velger vi. Toyni.»

Jaså, gitt. God morgen til deg også, Toyni.

Det seg langsomt inn i mitt formørkede sinn at det var nynorskredaksjonen som på denne måten reserverte en av nyhetssakene fra NTB for sitt målføre.

Da kom Lisa, snart 5 år.

Lisa har vært opptatt av døden i det siste, på den nysgjerrige, åpne måten som barn har. Tidligere i uka, endatil samme dag som John Fredriksen ble kypriot, spurte hun meg om dette med Gud.

– Tror du på Gud, pappa?, spurte hun meg.

Jeg svarte vel ikke bedre enn at hun skjønte at hun måtte finne ut av dette selv.

I morges, mens kvantefysikkens absurde virkelighet fremdeles hvilte som en atomsopp over min bevissthet, betrodde hun meg konklusjonen på dette spørsmålet, som hun hadde filosofert over noen dager.

– Pappa, jeg tror ikke på Gud, sa hun.

Jeg ristet atomsoppen av meg, mens Lisa festet borrelåsen på joggeskoene.

– Så du gjør ikke det, nei. Ja, vi står alle fritt til å tro hva vil vil, svarte jeg, så klokt jeg kunne.

Men jeg kunne ikke dy meg, og på en innskytelse spurte jeg:

– Men du tror fortsatt på julenissen da?

Vi tuller og tøver mye, Lisa og jeg. Nå så hun på meg, overbevist om at jeg tullet med henne.

– Ja, dummen. Han vet vi jo finnes.

Jeg smilte voksent, men inni meg lo jeg som et barn. Av barn og fulle kvantefysikere skal man høre sannheten.

Og i kveld skal jeg se den andre filmen jeg fikk. Av en eller annen grunn har jeg på følelsen at denne filmen – direkte eller indirekte – vil bekrefte at Lisa har rett.

Det er en ny dokumentar.

Den heter Illuminati, og handler om Den Store Konspirasjonen.

Der har nok julenissen en viktig rolle.

God helg.

Originalt publisert på Startsiden.no i 2006.