Kathrine Aspaas har en dypfølt og ærlig kommentar i Aftenposten. Under tittelen «Familie, fortielser og forstoppelse» skriver hun om et forhold vi alle må forholde oss til, på den ene eller den andre måten: Foreldre.
Mange av oss tror vi har kommet over barndommen. Noen tar avstand fra sine foreldre, andre overkompenserer, noen har mistet dem til en tidlig grav, andre opererer med to personligheter, en i det «virkelige» liv, og en når de er sammen med mor eller far.
Andre kan gjøre som George Bernard Shaw, som foreskrev følgende behandling:
Men uansett hva slags strategi du velger, så er det faktum at du velger en strategi antagelig et tegn på at du slett ikke har kommet over det.
Kanskje Kathrine Aspaas’ sitt forslag til behandling er noe som kan utvikles videre. Hun foreskriver det hun kaller et «foreldreklystér». Det skal få ut dritten – helst en gang for alle, og det bør helst settes av en profesjonell fagperson.
Et godt forslag, spør du meg. Men kanskje det bør tas et skritt videre. Hvorfor nøye seg med klystér, når du kan ta en komplett tarmskylling?