I løpet av de siste ukene har jeg ledet de første fysiske samlingene siden landet stengte ned i høst. Det føltes litt skummelt, dristig, men ikke dumdristig. Etterpå kjente jeg på en helt fantastisk godfølelse. Nesten berusende. Tenk å få lov til å tilbringe en hel dag i samme rom som virkelige mennesker av kjøtt og blod!

Og jeg så og ser noen utfordringer. Jeg følte meg trygg, men ikke alle deltakere følte seg like trygge. Det ses først og fremst på kroppsspråket. Noen kastet seg inn i arbeidet, andre var mer tilbakeholdne. I dialog rygget de forsiktig tilbake. I gruppearbeid plasserte de seg så diskret som mulig i ytterkanten av sirkelen.

Balansere forventninger

Som workshop-leder ble det å balansere forventninger til deltakelse og samtidig vise respekt og toleranse for alle de ulike perspektivene på korona en utfordring.

Det er også en utfordring ledere vil møte i stadig større grad i tiden fremover. I ukene fremover vil mange vende gradvis tilbake på jobb. Blant disse vil det være alle varianter av trygghetsbehov: fra de som er helt avslappet og tar det som det kommer, til de som er komplett utfrika ved tanken på å være i samme rom som andre.

Det kan være mange grunner til tilbakeholdenhet, og det er ikke naturlig eller akseptabelt at du som leder graver for dypt i dette.

Psykologisk trygghet

Det som er viktig nå er å sikre og eventuelt gjenoppbygge den psykologiske tryggheten. Det handler om tillit, og det handler om å stole på hverandre, og det handler om ikke å ta for gitt at den tryggheten som var der i fjor også er der i år.

Det er klokt om du som leder tenker gjennom hvem du skal være og hva du skal formidle i ukene og månedene fremover. Her er noen tips, inspirert av egne erfaringer og andre kilder (som denne artikkelen i HBR).

Snakk om det. Inviter til et innledende møte hvor dere sammen utforsker nye måter å jobbe sammen. Ulike perspektiver skal respekteres uten at den enkelte må forsvare det, men det å få jobben gjort er også et perspektiv som alle må ta på alvor.

Ikke la samtalen dø ut, hold den varm over tid, både i nye møter og i dag til dag-gjøremål. Ikke vær sjef, vær et medmenneske. Ikke lat som om du har en storslagen plan når det er åpenbart at tiden fremover fortsatt er full av usikkerhetsmomenter.

Vær en rollemodell. Pandemien har rammet alle i varierende grad. Det er personlig, og folk vil ha godt av å snakke om egne opplevelser og følelser. Vær en rollemodell for dette. Snakk om egne utfordringer, hvor kjipt (eller fint) det var å sitte på hjemmekontoret. Vær transparent. Vær tydelig på din egen usikkerhet i situasjonen.

Det er personlig, men ikke press frem personlige beretninger fra de andre. Ta et skritt av gangen. La det komme naturlig. Sår skal gro, tillit skal gjenoppbygges. Tillit tar tid. Gi det tid.

Følg med. Vær årvåken overfor samspillet mellom medarbeiderne. Tilsynelatende uskyldige kommentarer som «vi vil gjerne se mer av deg» kan svi overraskende mye. Hjelp dem å skape andre innramminger til sine budskap. I stedet for «jeg vil se mer av deg», si «jeg savner det du bidrar med, og forstår også at du må ta hensyn til dine personlige omstendigheter».

Hva mer?

Hva er dine refleksjoner? Ingen av oss har en komplett liste med svar på alle utfordringer, men summen av alt du, jeg og andre lesere har erfart og lært kan gi oss en god pekepinn om hvordan vi best navigerer i det fortsatt ukjente farvannet som ligger foran oss.

Send meg en mail og fortell.

God tirsdag.