Han visste nok ikke helt hva han beveget seg inn i, da han takket ja til å søke på den prestisjetunge jobben. En guttedrøm som ble til virkelighet, sa han da han ble presentert som mannen som skulle forvalte landets lommebok. Nå går det mot totalhavari.

Stortinget går nå samlet ut mot ansettelsen og er tydelige på at Tangens eierskap i sitt fond Ako skaper muligheter for interessekonflikt. En situasjon Stortinget ikke kan leve med.

Kritikken går i liten grad på Tangen som person, men sentralbanksjefen er i hardt vær. Det er han som har ansvaret for valget av Tangen.

Med en så unison motstand fra Stortinget er det få alternativer. Tangen kan tviholde på ansettelsen og håpe at han formelt sett ikke kan avsettes, eller han kan trekke seg fra jobben og avlyse guttedrømmen. Velger han det første vil han ha en teoretisk mulighet til å vinne frem. Men Tangen er og vil fortsatt være i søkelyset. Det er enormt slitsomt å leve med og skaper ikke nødvendig arbeidsro.

Fremdeles har han “æren i behold”. Innledende kritikk om smøring av innflytelsesrike mennesker og hans forsvar av de såkalte skatteparadisene er i verste fall riper i lakken, men knapt nok det. Det er de som har valgt ham som burde visst bedre.

Derfor bør Tangen trekke seg nå. Står han på sin rett til jobben blir ripene i lakken til bulker i karosseriet. Noen kamper er man dømt til å tape, dette er en slik.

Hva kan vi lære av Tangen-saken?