Nå vil «ingen» være coach skriver Ukeavisen Ledelse.
«Ingen», det er vel meg det.
Tittelen «coach» er ikke alltid en hedersbetegnelse. Som det ofte skjer i en voksende industri, gikk det inflasjon i begrepet. De som året før hadde «salgstrener» på visittkortet, ble plutselig «salgscoacher». Alle drev med coaching. Healere coachet kroppen, prester coachet sjelen, psykologer coachet hodet, illusjonister coachet magien i livet ditt, og sjamaner coachet resten av universet. Som forøvrig ga deg alt du ville ha, bare du kjente hemmeligheten.
Som alle hype-kurver, måtte coach-hypen også nå toppen. Nå rømmer profesjonelle coacher inn i nye benevnelser, som fasilitator, ledertrener, sparringspartner og kommunikolog, skriver avisen.
Kvasi-coachene følger etter.
Selv blir jeg her. Hype-kurver har nemlig det til felles at de tar deg på en fantastisk bølge i starten. Denne kræsjer med et smell, og rister av seg de fleste. De som blir igjen og henger med på veien videre blir imidlertid med på fremveksten av den neste fasen, en langt mer rolig og stødig vekst- og modningsfase.
Det er der vi skal nå.
Godt skrevet, nok en gang;-) Jeg lurer på om det ikke er en paralell her til sosiale medier. Nå når disse endelig har tatt av i Norge har vi jo sett en eksplosjon i såkalte eksperter i sosiale medier – deriblant folk som oppdaget disse mediene i 2009 og/eller avskrev dem som irrelevant tidtrøyte frem til 2009.
Denne inflasjonen i sosiale medier eksperter skjedde et par år tidligere i utlandet men har på ingen måte avtatt. Jeg tenker at den må vel avsløres etter hvert, evnt ser jeg ikke bort fra at det å bruke sosiale medier blir så utbredt at de blir en så innarbeidet del av medielandskapet at det er noe alle må beherske i kommunikasjonsøyemed – dvs de mister sin status som nytt, trendy, noe utenom det vanlige.
Nylig hadde jeg en interessant samtale med en venninne, Adriana, som var en av de aller første som begynte å livnære seg av å rådgi selskaper om sosiale medier (2003). F.o.m i år går hun fra å jobbe være rådgiver innen dette for et stort amerikansk selskap til å jobbe med endringsledelse for det samme selskapet. Det er en veldig interessant utvikling synes jeg, for noe av det essensielle med sosiale medier til å begynne med var jo hvordan disse endret måten vi kommuniserte med hverandre på – de ble sett på, og har også til en viss grad vært, disruptive for hvordan selskaper forholder deg til kundene sine, politikere til velgerne sine og hvorfor ikke bruke de samme virkemidlene til å snu opp ned internkommunikasjon, bryte ned hirerakier og jobbe mer effektivt innad i bedrifter?
Dette er på ingen måte nye tanker. Flere av de jeg kjenner fra da jeg bodde i London som har jobbet med sosiale medier lenge har jobbet mer og mer med intern kommunikasjon de siste årene. Men måten Adriana jobber med endringsledelse, bla. ved å bygge nettverk mellom en toppleder og de på gulvet som vet at systemet ikke funker men fortsatt ikke er korrumpert av det, sier noe om hvor syke mange bedriftskulturer er. Og for min del er sosiale medier hovedsakelig interessant i den grad de kan brukes til å skape verdifull endring som f.eks dette.
Takk for interessant innspill, Kristine.
Adrianas historie er god og tankevekkende, og sier i tillegg til mye annet, også noe om hvordan kommunikasjon skaper endring.
Sosiale medier, coaching, journalistikk er ulike “teknologier”, akkurat som Hitlers talerstol og Obamas ulike arenaer var og er det. Verden snakkes inn i krig og fred og enkeltmennesker “snakkes” inn i endringsprosesser i egne liv.
Når nye teknologier blir tilgjengelig, vil deres evne til å skape resultater og endring være avgjørende for hvor stor suksess som oppnås. Når det nå begynner å bli en viss “materialtretthet” i Twitter og Facebook, så er det kanskje knyttet til akkurat dette: Vi prater og prater, men det SKJER jo ikke noe …
Det er kanskje også bakgrunnen for at din venninne etterhvert tok med seg sine kunnskaper fra sosiale medier til arenaer hvor det er mulig å skape denne endringen.
Godt skrevet Paal. Hang in there. Det du gjør som Coach er veldig verdifullt og annerledes enn det som mange andre såkalte “coacher” gjør. Jeg tror at et av de største problemene er nok valget av ordet “coaching”. Synd at det ikke ble kallt noe annet. Coaching ord har for mange andre bruk og betydninger, som allerede var i bruk når ICF og CTI prøvde å kapre den. Det ble gjort en grunnlegende strategifeil her.
Neste gang velger vi noe helt annet.