Store deler av det norske samfunnsmaskineriet er basert på frivillighet. Tusenvis av frivillige legger igjen millioner av timer til glede for idrettslaget, politiske partier, menigheten, korpset, koret, speideren. 

Den eneste kompensasjonen de får utover gleden ved å bidra til «saken» er at de kan spise så mange vafler de vil (bare de steker dem selv).

Råtnende røtter

Dugnadsånden er dypt rotfestet i norsk kultur, men mange opplever at røttene begynner å råtne. Fra mange hold hører vi historier om foreldre som ser seg og sine barn mer som kunder i idrettslaget enn medlemmer med felles ansvar for helheten.

Samtidig forventer mange foreninger og lag mye av sine medlemmer. 

Kanskje denne ubalansen er utslagsgivende for en trend jeg mener å se nå: at foreninger, idrettslag og andre organisasjoner investerer mer i medlemmer som strekker seg lenger?

Frivillig lederutvikler

Jeg har, som en gjennomsnittlig norsk borger, engasjert meg mye i frivillighet gjennom årene, med tillitsverv i ulike organisasjoner både privat og profesjonelt. Jeg er også pro bono konsulent for Prospera, som deler ut verdifull konsulentbistand til verdige trengende organisasjoner.

Jeg er blitt glad i det frivillige Norge. 

Så da jeg fikk anledning til å kombinere min erfaring med å vikle ut ledere med min begeistring for frivillighet i fjor, nølte jeg ikke.  Jeg ble med i en pool av frivillige lederutviklere i Den norske turistforening (DNT).  

Det er et av de morsomste oppdragene jeg har hatt, selv om lønna kun var kaffe, frukt og småkaker.

Engasjementet falt sammen med et lignende program som allerede var under utvikling i tilt.work for et stort idrettslag i Oslo.

I vinter har jeg derfor hatt gleden av å lose to kohorter frivillige ledere gjennom to versjoner av det femten timer lange programmet.

Ledelse avmystifisert

Felles for programmene er at de har en praktisk tilnærming til ledelse. Ledelse er ofte blitt opphøyd til noe nesten mystisk. Men ledelse er ikke hokus pokus. Ledelse er håndverk, teknikk, øvelse og refleksjon.

Gode ledere er gode ledere fordi de har en velfylt verktøykasse og har praktisk øvelse med verktøyene sine.

Det spesielle med å lede i frivilligheten er at det finnes få om noen ytre motivasjonsfaktorer. Alt handler om indre motivasjon, og den kommer i mange ulike former.

Det gir helt spesielle lederutfordringer. Der du som leder i andre sektorer har lønn, bonus og forfremmelse i ermet for å motivere til innsats, står du igjen med kun deg selv og din atferd som verktøy for motivasjon. 

Den ultimate testen

Derfor er ledelse av frivillige den ultimate testen på ledelse.

Samtidig er indre motivasjon en sterk drivkraft også i mer formelle arbeidssituasjoner. Et eksempel er startups, hvor gründerne gjerne har «snublet» inn i ledelse fordi de forfulgte en lidenskap og en drøm om å endre bittelitt på verden. Folka de skal lede er gjerne motivert av det samme. 

Jeg tror også det er gjenkjennbart for mange prosjektledere. De skal sikre at en gjeng med fremmede transformeres til et høytytende team. Da vil ofte «myke» lederferdigheter være et uvurderlig supplement til teknikkene de lærte på prosjektlederkurset.

Send stafettpinnen videre

Hvorfor forteller jeg deg dette en tirsdag morgen?

Du er smart, og ser at det er et element av salg i denne ukens Tirsdag morgen. Antagelig kjenner du en eller flere organisasjoner som kan være interessert i å styrke både organisasjon og medlemsmotivasjon ved å utvikle sine ledere.

Send stafettpinnen videre, eller ta kontakt med en mail. Hvis du leser dette i eposten din, kan du svare direkte.

God tirsdag. 

Oppslagsbildet er AI-generert (ChatGPT)