Kommentarfeltene i sosiale medier i forkant av valget taler også i år sitt klare manipulative språk, pent pakket inn som ytringsfrihet og politisk engasjement.

Saklige debatter om marginale grupper og konkrete utfordringer sporer av med kommentarer av typen «Ja, for det er tydeligvis ingen som bryr seg om de sakene jeg brenner for», eller «Jeg diskuterer ikke med mennesker med lite mellom ørene».  

Kanskje mener de det de skriver, men konstruktivt blir det ikke. Det store spørsmålet i denne sammenhengen, er:

Ser vi oss selv når vi manipulerer?

Ja, vil mange si, selvfølgelig gjør vi det!

Jeg er ikke sikker. Det vil si: Jeg er ikke sikker på at vi alltid er klar over at ordene vi velger og måten vi framfører dem på, kan oppleves manipulerende av mottaker.

Da snakker jeg ikke om mennesker som bevisst velger løgn og manipulasjon som verktøy for å oppnå store og langsiktige fordeler på andres bekostning. Jeg snakker om hverdagsmanipulasjonen vi alle er en del av, spesielt i situasjoner der vi blir engasjert eller føler oss presset.

Hva er manipulasjon?

Hvordan jeg definerer manipulasjon? Flytting av fokus, bevisst bruk av halve sannheter, omskrivninger og talende kroppsspråk i vår omgang med andre mennesker, og der det ligger en skjult hensikt bak denne oppførselen.

Vi gjør det og vi utsettes for det. Mer eller mindre uskyldig manipulasjon er en del av hverdagen for de fleste mennesker, og det kan være helt greit i små doser. Barn lærer tidlig å manipulere når voksne griper inn i en konfliktsituasjon. De forteller sin versjon og lar det tydelig skinne gjennom at «det var han som begynte!». 

Slik fortsetter vi inn i voksenlivet, pynter på presentasjoner i jobbintervju og når vi vil gjøre inntrykk på en ny kjæreste, og blir småsyk torsdag kveld når vi ikke har lyst til å besøke svigerfamilien i helga.

Vi justerer litt på sannheten for å oppnå ønsket resultat.

Rammeglidning

I mitt hode er det å flytte fokus, og aktivt å gå ut av ei definert ramme, for eksempel dagsorden eller tema for samtalen, en variant av manipulerende atferd, hyppig brukt også i arbeidslivet. Eksempel:

Når spørsmål fra leder utløser ubehag eller dårlig samvittighet, kan det være fristende å lede oppmerksomheten bort fra seg selv, skifte tema eller peke på andre ting i bedriften som krever handling.

Hvis dette ikke virker, kan det være effektfullt å framstå overrasket eller krenket, og noen ganger også å ta til tårene for å understreke at du virkelig ikke har fortjent det som nå kommer. 

Manipulator eller manglende «voksenpoeng»?

Alt dette er forsvarsmekanismer vi har lært oss gjennom et helt liv, og som vi i ulike sitasjoner virkelig har hatt behov for. Problemet er at fordi de har vært nyttige, fortsetter vi å benytte dem også der de virker mot sin hensikt, og der de kan være til direkte hinder for vår egen personlige utvikling.  

Når du som leder møter denne type atferd i arbeidshverdagen, er din viktigste oppgave å sortere i egne tanker og observasjoner:

Har jeg nå foran meg en manipulator med egenskaper som kan gjøre stor skade i det lange løp, eller handler dette om umodenhet og mestringsstrategier fra oppveksten, og som kan avlæres til alles beste?

Jeg sier ikke at dette er et enkelt spørsmål å finne svar på. Men det er viktig å stille det til deg selv med et mest mulig åpent sinn, og kanskje også drøfte med mennesker du stoler på, før du lander på det du som leder mener er riktig å gjøre i den situasjonen du er i.

Lykke til!