Man skal aldri undervurdere betydningen av flaks. Da pandemien rammet oss for et år siden var en vag magefølelse, flaks og — om jeg må si det selv — litt «gutsing» det som skulle til for å skape et trygt og forutsigbart rom for en gjeng løst sammenkoblede mennesker. 

I januar 2020, mens koronaen bare var et gufs i utenriksnyhetene, startet jeg systematisk å ta kontakt med ukjente mennesker jeg sporet opp på Internett. Det jeg så etter var formidlings- og refleksjonsevne. Og gjerne en aura av visdom.

Jeg fant mange gode mennesker. 

Da pandemien rammet hadde jeg allerede et løst koblet nettverk som, med ulik styrkegrad, hadde tatt eierskap til min idé om å skape et mediehus med et uttrykt samfunnsansvar som grunnlaget for sin virksomhet.

Det ble etter hvert til tilt.work. Les mer om det her.

Pandemien som hjelper

Utfordringen med løst koblede, uforpliktende nettverk er nettopp det uforpliktende. Det er krevende å holde slike nettverk varme. Dette er travle mennesker og ingen av dem har noen økonomiske incentiver for å bruke tid og krefter på tilt.work, ei heller var noe regulert i arbeidsavtaler. Alt her var, og er, basert på frivillighet.   

I dette ble pandemien en hjelper. 

Da Norge stengte ned vokste det raskt frem et behov for sosiale arenaer. Vi skapte derfor nesten med det samme en digital arena, dels som åpne møter, dels som uformelle møter for en engere krets. Begge deler lever videre i dag. Våre morgentilt er blitt et fast samlingspunkt.

Det foregår slik: Hver dag kl 8 fra tirsdag til fredag åpner jeg en Zoom-linje. De som føler for det kan logge seg på og slå av en prat. Overraskende ofte blir dette veldig gode samtaler. 

Viktigst, det er blitt et trygt og godt startpunkt på dagen, et slags ankerfeste i en pågående tåkete koronaseilas hvor målet hele tiden flytter seg. 

Jeg har anbefalt metoden for mange av lederne jeg jobber med som coach og lederutvikler. Noen har prøvd, men såvidt jeg skjønner med varierende suksess. 

Jeg tror det er her psykologisk trygghet kommer inn i bildet. Å ivareta psykologisk trygghet i pandemiens er utfordrende. Hvis den ikke var der før pandemien skal det mye til å skape den under pandemien.

Dette med pandemi og psykologisk trygghet er for øvrig tema for vår andre type nettmøte, det åpne møtet vi har hver tirsdag kl 15. I dag er nettopp pandemi og psykologisk trygghet temaet.

Morgentilt og trygghet 

Psykologisk trygghet er den mest avgjørende komponenten for at team skal fungere. Psykologisk trygghet handler om mestring, mening og autonomi. Det handler om at det skal være høyt under taket, rom for å være uenig, trygghet for at sak ikke blir person. Det handler om å bli sett og hørt. Det handler også om å ha uformelle møteplasser hvor det ikke forventes noe av enkelte, men hvor alle bidrag blir verdsatt som en hyggelig, raus bonus.

En slik møteplass ble morgentilt, nesten ved en tilfeldighet, og muliggjort fordi Norge ble stengt ned av viruset. Det ble en erstatning for å «møtes ved kaffemaskinen» om morgenen, selv om det å møtes ved kaffemaskinen aldri har vært aktuelt for dette nettverket i det virkelige liv. Til det er vi for geografisk spredt. 

Noe av hemmeligheten med at dette har blitt en suksess tror jeg ligger i disse stikkordene:

• frekvens og forutsigbarhet
• kontinuitet over tid
• ingen agenda

Jeg tror også at dersom dere skal innføre det hos dere bør det ikke komme fra sjefen, men være et grasrotinitiativ drevet fram av en eller flere som ikke har formell autoritet over deltakerne.

Åpen invitasjon

Du er velkommen til å registrere deg for våre Litt klokere-møter. Noen av de er for våre medlemmer, og det er lett å bli medlem.

I tillegg: Litt diskret gjemt bort på våre nettsider ligger det en åpen invitasjon til deg som nå er blitt nysgjerrig på våre morgentilt. Pr i dag står det et 50-talls mennesker på invitasjonslisten. Som regel er vi mellom 5 og 10 som møtes. Det er rom for flere. Kanskje du hører hjemme i dette ekstremt løst koblede nettverket, som i all sin løshet er blitt et solid, daglig møtepunkt? 

God tirsdag.