Vel 10 prosent av de som lever i Norge har en etnisk og kulturell bakgrunn som ikke inkluderer brunost og langrennski. I jakten på kompetanse er dette blitt en ettertraktet gruppe.

I det siste har jeg intervjuet medlemsbedriftene i Alarga, blant dem virksomheter som Telenor, Statkraft, Yara, Orkla, IM Skaugen og Statoil. Fokus for samtalene har vært arbeidsintegrering av de 10 prosentene av Norges befolkning som ikke er opprinnelig norske.

Felles for de store norske virksomhetene jeg har snakket med er at de åpenbart har oppdaget en skatt, en gullskimrende uutnyttet ressurs. Det er nesten så de hvisker for at ikke konkurrentene skal oppdage at det er et nytt gullrush på gang.

“Oppsiktsvekkende kompetente”, var ordene konserndirektør Jørgen Kildahl i Statkraft brukte for å beskrive stipendiatene fra Alarga.

Alarga er en organisasjon som gir stipender til norske studenter med foreldre som kommer fra ikke-vestlige kulturer.

Det er studenter på dr eller mastergradnivå, og det er mennesker som kjenner den norske kulturen godt, samtidig som de bærer med seg kunnskap om andre kulturer og andre tenkesett.

De kjennetegnes gjerne ved to ting: Toppkarakterer og fremmedklingende navn.

Fremdeles er det siste momentet viktigere for mange arbeidsgivere enn det første. Bærer du navn med særlig mer eksotisk klang enn Ola eller Kari kan du åpenbart ta så mange doktorgrader du vil, søknaden din havner likevel i søpla.

Dette er jo en ganske tåpelig situasjon, og i et arbeidsmarked som skriker etter kompetanse er det regelrett idiotisk.

Men det er altså i ferd med å endre seg, og Alarga en av mange viktige pådrivere. De største går foran, og det er minst fire gode grunner til å følge eksemplene til disse ledende aktørene.

1. Mangfold: Globaliseringen gjør det stadig mer nødvendig å forstå hvordan det tenkes i andre markeder. Ansatte i den norske IT-bransjen kan i dag like gjerne være plassert i Baltikum, Slovenia eller India som i Nydalen, Oslo. Friksjon og konflikt kan oppstå når man ikke forstår hverandres verdier og kultur. Ved å bygge denne tverrkulturelle kompetansen så å si inn i veggene i bedriften kan mange misforståelser unngås, samtidig som kreativiteten stimuleres av de nye perspektivene som bringes inn.
2. Internasjonalisering: Når virksomheten skal etablere seg i nye markeder, er det nødvendig med ledere som forstår og tilpasser seg den lokale kulturen uten å gå på akkord med grunnleggende verdier som respekt for den enkelte, egalitet, ærlighet og redelighet.
3. Nye markeder: 10 prosent av Norges befolkning og bortimot en fjerdedel av hovedstadens befolkning overses i det store og det hele i dag når virksomheter gjør sine markedsfremstøt. Speiler du befolkningsstrukturen i landet i bedriften din, vil bedriften kunne oppdage helt nye markeder og forretningsmuligheter.
4. Mobilitet: Arbeidstakere med utferdstrang er sjelden kost. “Når nordmenn snakker om mobilitet, mener de innenfor ring 3”, sa et av mine intervjuobjekter med et skjevt smil. Viljen og lysten til en internasjonal karriére, med alt det fører med seg på godt og vondt, er gjerne større hos folk som har en mer tverrkulturell ballast.

Denne kommentaren er opprinnelig publisert i Computerworld Norge.