Jeg våknet denne morgenen med en barneregle om tog i hodet:

Nede på stasjonen,
tidlig en morgen,
står alle togene
pent på rad.

Mann på lokomotivet,
sveiver på et håndtak,
tøff-tøff-tøff,
toget går.

Klokka er halv seks. Jeg gnir søvnen ut av øynene, lager kaffe og starter PCen.

En ny dag skal begynne, og før den er startet er den allerede så full at skal det bli, må jeg lage et «Paals perspektiv» nå, praktisk talt midt på natten.

Ute er det mørkt og høstlig. Denne såkalte dagen ønsker meg ikke akkurat velkommen.

Fredag den 13. er det også.

Den første eposten jeg legger merke til i innboksen er kort, men innholdsrik på sitt vis:

«Har jeg gjort deg noe? Du forsvant midt i en samtale for lenge siden, og etterpå har du ikke tatt kontakt. Hva er det?»

Eposten er fra en god venn. Min første impuls er irritasjon. Jeg begynner å skrive på et svar med: «Det er da ingenting. Jeg har mye å gjøre. Bli med meg på 24 timer av mitt liv, så vil du forstå hvorfor jeg ikke har tid til chat og småprat.»

Jeg tar meg i det. Stopper, tenker, minner meg selv på at jeg er en fyr som lever av å hjelpe folk å gjenvinne balansen i livene sine. Som coach hjelper jeg dem med å balansere jobb, fritid, alvor, moro, venner, familie, helse og annet som skaper et helt menneske.

Det krever sin mann, skal jeg si deg.

Så derfor sitter jeg her, tidlig en morgen, trøtt og seriøs, pliktoppfyllende hamrende løs på tastaturet, med verkende skuldre og sår hals.

I går hadde jeg en kunde som kom til meg, med livet sitt per i dag nedskrevet i stikkords form på halvannen side full av prosjekter som hver især er nok til å fylle hverdagen for folk flest.

Jeg utfordret ham til å bruke en metode jeg lærte av min coach, for halvannet år siden, en metode som handler om å prioritere, finne ut hva som er viktig og hva som er mindre viktig, og til slutt ta noen valg.

Den var veldig effektiv for meg.

Tror jeg.

Jeg fikk visst aldri tid til å bruke den.

Nå ligger Dagen foran meg som en murstein, så full av Viktige Ting at jeg blir andpusten bare ved å tenke på den.

Jeg spiser en stående tallerken gryn, mens jeg tenker på en av mine første coachingkunder. Da jeg spurte henne om hva som ville være tegnet på at coachingen virker, svarte hun: At jeg sitter når jeg spiser.

Om kort tid våkner femåringen, for en stakket time kvalitetstid med sin far før jeg følger henne i barnehagen. Det er alt vi får i dag. I kveld blir jeg seinere hjem enn både Fredrik Skavlan og politiagentene, og jentungen sover sin søteste søvn.

Hva skjedde? Hvordan ble det slik? Hva er lærdommen?

Det kunne jeg sikkert fortalt deg.

Men jeg må gå nå.

En ny dag venter.