Det var dag 3 av en samling Rotary arrangerte for unge ledertalenter. Jeg var sistemann ut før oppsummeringen. Nå satt et femtitall gen-z’ere med talent for ledelse og så på meg. Snittalderen var rundt 22-23 år. Unge mennesker i starten av karrieren. 

For førti år siden, i 1983, var jeg på samme sted i livet som de er nå: En ung, ambisiøs 22-åring, ivrig på livet. 

Jeg minnet dem om den teknologiske utviklingen disse førti årene. PC-alderen, de første mobiltelefonene, Netscape, World Wide Web, fra oppringt Internett til alltid-på, smarttelefoner, kunstig intelligens, strømmetjenester, 5G.

Et tilbakeblikk som dette gir perspektiver på hvor ufattelig stor utviklingen har vært.

En lekegrind

Men det gir enda mer mat til refleksjoner om hvordan de neste 40 årene vil bli. 

Det denne gjengen skal oppleve i sine karrierer vil få de første 40 år i mitt voksenliv til å se ut som en lekegrind.

I forberedelsene til foredraget, og der jeg stod foran dem, kjente jeg på både glede, bedrøvelse og dårlig samvittighet. 

Glede, fordi jeg tror på dagens ungdom.

Bedrøvelse, fordi dette er den generasjonen som får de største lederutfordringene i sivilisasjonens historie. De står overfor oppgaver hvor menneskehetens fremtid står på spill. 

Dårlig samvittighet fordi jeg og min generasjon overlater kaoset til dem å ordne opp i. 

Kaosarven

Og for et kaos de arver.

De arver en verden med ekstremisme, økende forskjeller, økende mistro til institusjoner, politiske systemer, media og myndighetene i sin alminnelighet.

De arver en verden hvor alt de sier, skriver, gjør og tenker logges i dataskyen og brukes som råvarer for supermektige, globale virksomheter og mange steder som grunnlag for overvåkning og kontroll av befolkningen.

De arver en verden hvor kriger og konflikter raser og følelsen av å stå på randen av tredje verdenskrig rykker høyere og høyere opp i hjernebarken. 

De arver en verden som balanserer på en klimatisk knivsegg hvor det kan synes bare å være et spørsmål om tid før de første dominobrikkene faller og river med seg hele sivilisasjonen.

Samtidig arver de en verden hvor teknologien fortsatt utvikles i et rasende tempo. I 1983 ville jeg ikke kunne forestille meg at vi om 40 år skulle leve i en verden så teknologisk avansert som i dag. Men utviklingen de siste 40 årene vil blekne mot utviklingen de neste 40. 

Åpne spørsmål

Vil stadig mer avansert teknologi og kunstig intelligens gi oss løsninger på de store, skremmende utfordringene vi står ovenfor?

Vil fremskritt i medisin gjøre oss tilnærmet udødelige?

Vil automatisering, robotisering og selvlærende algoritmer gjøre at vi mennesker kan lene oss tilbake, la maskinene gjøre jobben, og nyte en slaraffentilværelse hvor vi dyrker oss selv, kunst, kultur og hverandre?

Hva er neste kapittel innen genteknologi? Hva med de ti kapitlene etter det? Vil vi være i stand til å tøyle denne og andre vitenskaper som får turbofart av kunstige intelligenser og kvantedatamaskiner?

Vil menneske og teknologi smelte sammen til en tilnærmet gudelignende, allmektig skapning?

Fjernt og fremmed?

Jeg vet mye av dette høres fjernt og rart og fremmed ut. Men avhengig av hvor gammel du som leser dette er: tenk tilbake, 15, 25, 35 kanskje 50 år, og se for deg en sjefreflektør eller en annet utdatert guru som maler frem hvordan det kan komme til å bli hvis vi bare trekker historiske linjer fremover i tid.

Ville du ikke sagt det samme? At dette høres fjernt, rart og fremmed ut?

Glad det ble dere

Jeg tenker tilbake på de unge ledertalentene i Rotary, og hva jeg prøvde å formidle til dem: 

Dere er en bra generasjon. I en alder av 20 og noe har dere en ryggsekk tusen ganger tyngre enn jeg og mine jevnaldrende i 1983. Det er en tøff jobb som ligger foran dere, men noen må gjøre den. Jeg er glad det ble dere. 

God tirsdag.

Spesialtilbud til deg som leser Tirsdag morgen: