Professor Joel Bakan har gjort karriere på å slakte næringslivet, det globale næringslivet spesielt. Han diagnostiserer dem som «psykopater» i henhold til kriteriet at de «målrettet forfølger egne ønsker og behov uten hensyn til andre mennesker (eller selskaper) og uten å forholde seg til konvensjonell moral».

Han fremholder også at CSR (Corporate Social Responsibility) er svindel og et skalkeskjul, og at det skal og må være opp til myndighetene, ikke virksomhetene, å ta avgjørelser knyttet til sosial-, miljø- og industripolitikk. Videre sier han at hvis myndighetene ikke gjør dette godt nok vil det psykotiske næringslivet, sannsynligvis under dekke av CSR, fortsette å voldta og plyndre sine omgivelser til maksimering av utbytte for sine eiere.

Er etikk irrelevant?

Om det siste kan oppleves en smule overdramatisert (men kanskje det er 2 prosent sannhet?), så er det mye som taler for at han har rett i det første punktet: at det er myndighetene og politikerne som skal sette rammene. Hvis vi overlater det til virksomhetene vil de alltid bli dratt mellom ulike forventninger; fra aksjonærer og eiere som vil ha mest mulig avkastning, og fra samfunnet, som krever at de handler etisk og forsvarlig.

Men betyr det at etikk egentlig ikke hører hjemme på virksomhetens agenda?

Jeg tror ikke det, og jeg tror og håper dessuten, i min blåøyde optimisme, at Bakans diagnose er feil, og at virksomhetene, inkludert de store, multinasjonale gigantene, i sin natur ikke er psykopater, men bestreber seg på å være gode samfunnsborgere.

Psykopaten eller samfunnsborgeren?

Etter Russlands invasjon av Ukraina gikk det internasjonale næringslivet raskt til handling. Mer enn 300 virksomheter har avsluttet eller redusert sin virksomhet i Russland. Også idretten og kulturlivet har vedtatt ulike former for utstøtelse av russiske utøvere.

Hvilken del av næringslivets «personlighet» tok beslutningene om å trekke seg ut: psykopaten eller den gode, etiske samfunnsborgeren?

Hvis det var psykopaten, kan vi forstå at de — til tross for at for de fleste er «de ansatte vår viktigste ressurs» — trakk seg ut. Ta McDonald’s for eksempel. De tapte rublene fra nesten 900 nedstengte McDonald’s i Russland veide kanskje lett på vektskåla i forhold til det potensielle omdømme- og påfølgende inntektstapet fra de tusenvis av burger-sjappene i resten av verden?

Hvis det var samfunnsborgeren, var det det faktum at et land de er representert i viser aggresjon og går til krig mot et annet land som var utslagsgivende?

Hvis så, blir det fort en bristende konsekvens. Det fins en rekke tilsvarende globale hendelser som burde trigget lignende respons. Et enkelt eksempel er USA. Hvorfor trakk ikke McDonald’s seg ut av USA, og forsåvidt alle NATO-land, da Irak, Afghanistan og Libya ble angrepet? Var de krigene mer rettferdige? På hvilket grunnlag?

Og hvis det var samfunnsborgeren, hvor ble det av hensynet til den russiske delen av «McDonald’s-familien»?

McDonald’s er bare ett eksempel, og i rettferdighetens navn har hamburgerkjeden faktisk erklært at selv om de stenger alle sine utsalg i Russland, vil de fortsette å betale de 60.000 ansatte lønn.

Begrunnelsene

På listen over selskap som har trukket seg ut eller varslet avvikling i Russland er også norske selskap, blant dem Yara, Equinor og Orkla. Det er vanskelig å finne ut hva slags vurderinger som ligger til grunn for at de trakk seg. Orkla er den mest utydelige, mens både Yara og Equinor antyder at de forholder seg til myndighetenes sanksjonspolitikk.

Yara var i starten motstandere av å stanse forretningsvirksomhet i Russland, og begrunnet det med at «avtalene med russiske leverandører var for viktige for råvaretilgangen til å kunne sies opp», i følge ABC Nyheter.

Så ble det klart at mange av personene og virksomhetene de handlet med i Russland også var på myndighetenes sanksjonslister, og det kom nye meldinger fra selskapet om at de ville stanse innkjøpene fra Russland.

Orkla

«Orkla ønsker å bidra positivt til våre konsumenter, kunder, partnere, medarbeidere, eiere og samfunnene vi er del av, og bærekraftig verdiskapning gjennomsyrer virksomheten», står det på nettsidene til selskapet. Verken partnerne, medarbeiderne eller samfunnene de er en del av er nevnt i pressemeldingen hvor de erklærer at de dropper Russland og i underkant av 400 ansatte.

Equinor

Den største finansielle ballasten etter Russlands invasjon er det sannsynligvis Equinor som tar. Selskapet har vært i Russland i mer enn 30 år, men allerede få dager etter invasjonen tok de beslutningen om å trekke seg ut og selge seg ned.

«Situasjonen er svært vanskelig, og vår posisjon er uholdbar. Vi vil nå stanse nye investeringer i vår russiske virksomhet, og vi starter planleggingen for å tre ut av våre ‘joint ventures’ på en måte som er i tråd med våre verdier. Vår viktigste prioritet i denne vanskelige tiden er sikkerheten for våre medarbeidere», sa konsernsjef Anders Opedal i pressemeldingen som ble sendt ut.

Senere i den samme pressemeldingen antydes det at hensynet til eierne og myndighetene – som jo i begge tilfelle er den norske staten – er et viktig kriterium.

«Selskapet holder tett kontakt med myndighetene i Norge, EU, USA med flere, og vil etterleve betingelsene fra de nye sanksjonene som er relevante for vår virksomhet», skriver selskapet.

Den vanskelige etikken

Hva er gode etiske refleksjoner knyttet til en så alvorlig hendelse som invasjonen av et naboland? Det er lett for utenforstående å dømme, men hvordan ville det vært å sitte i stolen til konsernsjefen i Equinor, Yara, Orkla, McDonald’s eller et annet av de mange selskapene som har tatt operative beslutninger på grunnlag av hendelsen?

Et selskap har mange interessenter. Tradisjonelt har hensynet til aksjonærene veid tyngst, men stadig flere virksomheter tar hensyn til medarbeidere, samfunn og klima.

Og er det sånn at det at aksjonærenes interesser noen ganger overstyres av andre interesser er en illusjon? Ville et miljøbevisst selskap vært miljøbevisst hvis det ikke påvirket aksjekursen positivt? Ville det tatt hensyn til medarbeiderne hvis det ikke lønte seg? Ville det brydd seg om samfunnet de er en del av hvis det ikke var en oppside for aksjonærene i det?

Hvis svaret på disse spørsmålene er «nei» har vi et problem, og må kanskje fastslå at Joel Bakan har rett: næringslivet er psykopater.

God tirsdag.

Se filmen her

PS. Jeg vil gjerne drøfte dette nærmere med deg og andre kloke hoder i ettermiddagsmøtet om en uke, den 26. april.

PS2. I tirsdagens ettermiddagsmøte (19. april) er det åpent tema. Les mer om det her.

PS3. Ukebrevet Tirsdag morgen med denne artikkelen ble ved en feiltagelse sendt ut allerede mandag kveld. Hrmmf.

PS4. Joel Bakan lagde en film kalt “The Corporation” i 2008 som fikk en oppfølger med “The New Corporation” i 2020. Her er traileren til oppfølgeren.