Jeg står midt i et prosjekt. Det finnes en forretningsplan, med en definert retning for hvor ferden skal gå.

For et par uker siden kom et mulig oppdrag seilende forbi. Av natur lå det litt på siden av planens fartsretning, men det luktet god butikk. Min faglige bakgrunn var ikke helt optimal. Skitt au, tenkte jeg, man er da sulten og mulighetsorientert! Ingen har anledning til å være kresen. Så jeg snur meg rundt og begynner på anbudet. Det gikk en del tid med.

Utfallet ble som jeg innerst inne visste det ville bli. Da tenkte jeg nok en gang på Arne, en bekjent gjennom mange år. Av profesjon var han seriegründer, men brukte mye av sin fritid i organisasjonslivet. Jeg var ansatt i organisasjonen og var Arnes utvalgssekretær. Under et planleggingsmøte utløste en spesifikk aktivitet en diskusjon rundt bordet. Det var da Arne sa; «Men hjelper dette oss til å nå våre mål?»

Den brant seg fast i pannebrasken på en ung utvalgssekretær.

For noen dager siden kom nok en mulighet rekende. Igjen rykket det i høyrebenet. Da jeg skulle begynne å skrive anbud kunne jeg formelig høre stemmen til Arne.

Skal ikke

Du har helt rett, Arne. Heller ikke denne muligheten vil hjelpe meg å nå mine mål, tenkte jeg i mitt stille sinn. Gevinst på kort sikt, men også denne muligheten var en cul-de-sac. Det er ikke dette jeg skal bruke tiden på.

Jeg ringte oppdragsgiver, takket vennlig for muligheten og grunnga med at kapasiteten forhindrer meg. Som sant var.

Vi vet at for å oppfylle strategien og nå resultatene må man gjøre de riktige tingene. Og selvfølgelig gjøre dem riktig. Michael Porter og hans likemenn har skrevet spaltekilometer om dette.

Da må vi velge hvilke aktiviteter som har betydning for å nå strategien, og i hvilken rekkefølge de skal gjennomføres. Det er en krevende øvelse.

Eliminere

Å prioritere er å velge, men like mye å velge bort. Å eliminere. Det er en langt mer krevende strategisk øvelse, og den naturlige og praktiske gjennomføringen av å prioritere.

Den vanskeligste øvelsen er ikke å henfalle til å gjøre det man har valgt bort. Når man møter vektige motargumenter. Hvis man kommer under press. Hvis man står alene om noe, hvis man står alene som leder. Vi er bare mennesker.

Det krever standhaftighet. For vi vet hva som er riktig. Å holde seg til strategien, om så den er feil, og gjennomføre. Holde seg til planen.

Å falle for slike fristelser (muligheter) er ikke et uttrykk for manglende selvdisiplin. For de fleste av oss er det naturstridig å la muligheter seile forbi uten å gripe dem. Selv når vi vet vi ikke bør. Det strider mot instinkter og grunntanken om å vokse og skape resultater. Vi vil da fremstå som aktive og sultne, og ikke skuffe oppdragsgiver? Tanken på at vi kanskje ikke vil bli spurt igjen ligger latent i oss. Man skal forsørge seg og sine.

Det var en periode for noen tiår siden hvor diversifisering var en populær øvelse. Mange selskaper gikk inn ukjente markeder. Noen år senere måtte mange gjennom botsøvelsen «back to basic». Bli ved din lest.

Vi må oftere minne oss selv på hva vi har valgt bort. Da kan det være lurt å ha en rådgiver som kjenner planen og kan minne om hva man ikke skal.

Jeg har min. «Hjelper dette meg til å nå mine mål?» For det meste virker det.