Det nærmer seg høysesong for sosiale arrangement vinterstid, og de fleste av oss forventes å krype ut av både huler og hjemmekontor for å skåle sammen over året som har gått, seire vi har vunnet og høytiden som står for døra.

Dette er ei fin tid for de fleste av oss, men jeg møter også jevnlig mennesker som godt kan hoppe over denne delen av desember. Grunnene er personlige, men ulike:

• De har vokst opp i et miljø der alkohol ikke var en del av kulturen
• De har vokst i et miljø der alkohol tok altfor stor plass i familien eller vennekretsen
• De mister lett hemninger når de tar et glass for mye, og vet de kan gjøre noe dumt
• De har hatt et alkoholproblem, og har sluttet å drikke
• De liker verken alkohol eller fulle mennesker
• De er usikre på enkelte arbeidskolleger, og hva som bringes opp over det siste glasset
• De føler seg utilpass når hyggelige samtaler skifter gir og glir over i «Her blir det liv!!» eller i tilnærmelser fra en bedugget kollega.

Må vi tåle såpass?

I en tidligere HR-jobb fikk jeg hovedansvaret for å innføre AKAN-prinsipper i hele organiasjonen, en jobb vi tok på alvor gjennom opplæring og involvering, og systematisk oppfølging av de enkelttilfellene som allerede var i fri flyt.

Motstanden jeg oftest ble møtt med handlet enten om at «såpass må vi tåle, det var jo bare en fest», eller «han har det jo ikke så greit hjemme heller». Folk så og brydde seg, men tok ikke tak. De skjermet de menneskene de visste hadde det tøft.

Jeg fikk en venn denne perioden, en kollega som valgte å be om hjelp både fra helsevesen og arbeidsgiver etter flere advarsler og til slutt en formell oppsigelse. Han kom inn igjen gjennom en tiltaksordning, og med en signert AKAN-kontrakt i hånda.

Vi to hadde fast avtale hver torsdag et helt år, der vi snakkket om løst og fast og det han hadde på hjertet. En dag inviterte han meg med på møte i AA-gruppa si (Anonyme Alkoholikere). Han ville vise meg hvordan de jobbet.

Muliggjørerne

På AA-møtet lærte jeg meg et nytt ord: Muliggjørerne.

Muliggjørerne er sånne som deg og meg, vi som legger til rette for alt fra vinlotteri og fri bar på julebordet, for så å se gjennom fingrene med bakrusen på jobb dagen etter. Det er oss som registrerer at mandagsfraværet øker, lunta blir kortere og prestasjonene dårligere, men tenker at det sikkert går over, at det bare er en vanskelig periode.

Dessuten er det en risiko for at vi har feiltolket hele situasjonen, og vi vil ikke overreagere heller …

Faren min var skipper

Det vi ikke tenker på, er at vi aktivt velger vekk mulighetene vi har til å gripe inn tidlig nok med tydelighet og omsorg. Dermed lar vi også kollegaen seile sin egen sjø, slik Ulf Risnes i Tre små kinesere beskriver her, i en av de såreste låtene jeg vet om:

Faren min var skipper og han seilt sin egen sjø
Han sto ved roret på galeien te han plutselig var død
En vakker dag kom æ for øye
Kunna vært ei redningsbøye
Men han var itj interessert i det
Han var skipper og mått bli med ned

Når problemene blir synlige på jobb, har familien trolig kjent til dem en god stund allerede.

Snakk om alkohol

Alkohol er dessverre et ikke-tema på mange arbeidsplasser fortsatt.

Jeg tror at hvis vi setter temaet på dagsorden, og definerer tydelige rammer for vårt forhold til alkohol i jobbrelaterte sammenhenger, bidrar vi til trygghet og ny innsikt for flere grupper i arbeidsmiljøet, samtidig som vi takker nei til den lite attraktive rollen som muliggjører.

Lurer du på hvordan, er rådgiving fra AKAN et godt sted å begynne.

Og min venn?

Sist jeg traff han, hadde han lagt et tosifret antall edruelige år bak seg, og hadde det bra.

Jeg smilte og tenkte tilbake på spørsmålet jeg stilte etter ett år med samtaler: “Hvordan har du klart å holde deg unna flaska dette første året?”

Svaret hans har jeg aldri glemt: “Du var den første som trodde jeg kunne få det til.”