Hvordan du har det eller hvordan du tar det?

Min tidlige yrkeskarriere falt sammen med en livsfase der jeg var enslig småbarnsmor, og samlet utløste dette travle dager på alle fronter. Naboskapet i drabantbyen der vi bodde, bød heldigvis på et inkluderende nettverk, og iblant fikk jeg hyggelige besøk av nabomødre i godt etablerte forhold.

Over en kaffekopp diskuterte vi livets store og små spørsmål, og delte håp og forventninger vi ikke fikk innfridd. Det slo meg at jeg ofte var mer fornøyd enn de mødrene som hadde noen å dele ansvaret med, og dette fikk meg til å gruble.

Hvorfor var det slik? Den eneste forklaringen jeg kunne komme opp med, var denne:

Siden jeg ikke hadde noen partner, hadde jeg heller ingen som kunne irritere, såre eller skuffe meg i hverdagen.

Jeg hadde meg selv, og visste hva jeg kunne forvente av dagene.

De usynlige kontraktene

I alle forhold mellom mennesker finnes det en eller annen form for kontrakt. I arbeidslivet har vi arbeidskontrakter, og i parforholdet en ektepakt eller samboerkontrakt.  

Vi etablerer også til stadighet usynlige kontrakter med menneskene vi arbeider sammen med eller har et forhold til på en eller annen måte. Hvor omfattende disse kontraktene er, varierer fra person til person. Det varierer også etter hva slags forhold det er snakk om. 

Det som er felles for disse kontraktene, er altså at de er usynlige. Det vil si: De er IKKE usynlige for den som har laget kontrakten, bare for den andre parten. Jeg lager en kontrakt med deg som du ikke er klar over, og du gjør det samme med meg.

De uinnfridde forventningene

Her kommer et klassisk eksempel:
Kollegaen som kommer først på jobb, stikker innom kjøkkenet og setter på kaffe og tevann.

I hennes usynlige kontrakt med kollegaen som kommer senere, står det at denne på sin side har ansvar for å rydde ut av oppvaskmaskinen og gjøre den klar før lunsj.

Men hun setter ikke ord på sine forventninger til kollegaen, og når ryddejobben ikke blir gjort, tar hun den også. Kollegaen blir dermed ikke klar over at hen nettopp har brutt sin del av en (for seg både usynlig og ukjent) kontrakt.

Irritasjonen vokser etter hvert hos morgenfuglen i teamet, og det blir anspent stemning på kontoret. Kollegaen oppfatter stemningsendringen, men forstår ikke hva som ligger til grunn for den, siden alt tilsynelatende fungerer knirkefritt.

Hvor finner vi de usynlige kontraktene?

Ulike varianter av usynlige kontrakter finner vi mellom leder og ansatt, kolleger imellom, i parforhold, blant venner og i ulike familiekonstellasjoner.

Kontraktene kan dreie seg om oppgaver som forventes utført, og om hvordan det skal skje, forventninger om hva som er god omsorg, eller hva vi legger i ordet «respekt». 

De kan også handle om belønningssystemer og ulike behov for anerkjennelse, eller et ønske om å bli tatt med på råd og invitert med i ulike sammenhenger.

Få kontraktene opp på bordet!

Utfordringene oppstår når vi velger å ikke legge disse kontraktene på bordet.  

Hvis vi fortsatt holder dem skjult, er vi nesten garantert å bli skuffet. Motparten vet jo ikke hva han eller hun blir målt på. Derfra er det lett å bli dratt inn i det Karsten Isachsen i sin tid kalte «Gjett hvorfor jeg er sur i dag»-leken.

Hvis vi i stedet velger å hente egne og hverandres kontrakter fram i lyset, forstår vi mer av hva som er viktig for den andre. Å innfri og avstemme forventninger blir enklere.

Kanskje må vi forhandle litt fram og tilbake og bli enige om å justere noen punkter. Men det går helt fint.

Hvorfor er dette viktig?

Hvordan kan jeg vite om jeg har gjort en god jobb når jeg ikke vet hva jeg måles på?

Og hvordan kan jeg innfri dine forventninger når jeg ikke vet hva du ønsker deg fra meg?

Hvordan kan jeg i det hele tatt unngå å skuffe deg?

Holder du fast på de usynlige kontraktene du har med meg, vil det alltid være rått parti. For oss begge to faktisk.