For en uke siden reflekterte Tom Georg Olsen over en beslutning selskapet tok knyttet til etablering i Dubai. Det var etter alt å dømme en verdibasert beslutning, og konklusjonen ble at de takket nei.
Tom Georgs refleksjon gjennom artikkelen var hvordan styrets individuelle medlemmer inntok diametralt ulike standpunkt selv om de delte de samme verdiene.
Verdibaserte korstog
Vi snakket sammen senere samme dag, og det var da Tom Georg introduserte en annen dimensjon han hadde unnlatt å nevne i saken, og han ga meg det fine ordet «verdivasking». Dette var en refleksjon relatert til diskusjonen om boikott av VM i Qatar.
Verdivasking er å bruke sine eller selskapets verdier slik kristendommen brukte korsfarerne og fundamentalistiske muslimer bruker hellige krigere, dog i en langt mindre dramatisk og sterkt nedskalert form.
Verdivasking tar verdier som ikke er like politisk korrekte, som forsiktighet eller eventyrlyst eller lojalitet eller resultatfokus eller reinspikka grådighet, gjennom en 90-graders kokevask. Ut av trommelen kommer alle de vanskeligere salgbare begrunnelsene med en ren, velduftende aura farget av en eller flere av selskapets offisielle verdier.
Verdivasking utføres i styrerommene, men kanskje enda mer i det politiske rom. Da byråd Lan Marie Berg på en tungvint måte fikk sparken (ved først å fjerne hele bystyret og deretter gjeninnsette det uten henne) ble personlige hevnmotiver, maktbegjær og sikkert mye annet politisk ukorrekt, vasket gjennom politiske godord som «ryddighet», «ansvarlighet» og «etterrettelighet».
Middel og hensikt
Tankevekkende. Og det er ikke nødvendigvis galt. Vi har alle våre metoder, og noen ganger helliger hensikten middelet.
Eller omvendt. Middelet helliger hensikten.
Slik det kan hende er tilfelle med flyselskapet Norwegian.
Som du utvilsomt har fått med deg, har den avgåtte toppsjefen i Norwegian, Jacob Schram, samt andre i toppledelsen tatt ut millionbonuser fra det kriserammede, dels skattebetalerfinansierte selskapet. Schram fikk først bonus for å bli, deretter for å gå.
Jeg intervjuet Schram for noen år siden. Da var han nylig gått av som toppsjef i Circle K. Han imponerte og inspirerte meg med sine refleksjoner om at business er som en fersken. Vi kaster oss over fruktkjøttet. Den grå steinen i midten er det ingen som bryr seg om, men det er den som gir grunnlaget for ny vekst.
Historien om hans avgang i Norwegian setter dette i et nytt lys. Uten at jeg helt vet hva jeg ser i dette lyset ennå.
Men et sted i bakgrunnen lurer en annen samtale jeg hadde. Olav Haraldseid var mannen, og jobben hans den gang var som HR-topp i Norgesgruppen, et konsern bygd på kremmerånd. Hans budskap var kort og direkte, og – lett omskrevet av meg – «Slutt med alt det verdivåset. Når det kommer til stykket, er det bare én ting som gjelder: Money talks».
Verditeorier
Jørgen Lund, en annen bidragsyter i tilt.work, setter verdivalgene i teoretiske perspektiv. I en kommentar til Tom Georg Olsens artikkel skriver han:
«Dilemmateori sier at man må velge mellom to onder og naturlig nok søke mot det minste onde. I dette tilfellet er det letteste og enkleste verdivalget å bli hjemme fordi det ikke får noen moralske konsekvenser. Man redder ansikt så og si. Det største onde er å etablere seg i et land med sterke brudd på menneskerettigheter, fordi det rent moralsk ville forplikte til å gjøre noe for å påvirke regimet. Sannsynligheten for at det vil skje er ikke helt bortreist, fordi et selskap naturlig nok vil bygge opp et lokalt nettverk. I dette nettverket vil man over tid antagelig møte mennesker som har videre innflytelse på den lokale kulturen, og som kan sette humanistiske verdier i sirkulasjon. Det er ikke sikkert det ville påvirket regime i nevneverdig grad – og definitivt ikke på kort sikt, men på lang sikt kan det faktisk gjøre det. Velger man å ikke lokalisere seg, sitter man igjen med ren samvittighet, men neppe noe engasjement for bedre menneskerettigheter i det aktuelle regimet. Ut fra moralteori bør man bli hjemme – ut fra sosiologisk teori bør man lokalisere seg i regimet.
Paradoksteori er interessant i denne sammenheng fordi den sier at motstridende valg bør kombineres, ikke utsettes for valg mellom det ene eller det andre. Dersom man altså vurderer lokalisering i et undertrykkende regime, ville man i paradoksteorien velge å ta sterk avstand fra brudd på menneskerettigheter, men samtidig legge en strategi for hvordan selskapet skal opptre i sine forretningsforbindelser og kunderelasjoner i det aktuelle regimet. Man velger altså begge deler, men legger en strategi for å kunne kombinere det. Moralteori (dilemmaer) klarer sjelden denne kombinasjonen.»
Verdiprioritering
Selv tenker jeg at mye av dette handler om prioritering av verdier. Vi kan ha motstridende verdier, noen drevet av godhet, andre av grådighet. Begge kan ikke etterleves samtidig, men noen fremstår «edlere» enn andre. Og vi må hele tiden velge, men ting er lettere å selge etter litt verdivasking. Da USA og Nato invaderte Irak, var det åpenbart at den edle verdien «frihet», var et skalkeskjul for en mindre edel verdi: «olje».
Jeg dømmer ikke noen, verken Schram, Berg eller Bush. Det er menneskelig å vaske sine verdier, og vi er bare mennesker. Men kanskje en ekstra refleksjon rundt verdivasking også kan bidra til at man dropper omveiene og sier det som det er. Jeg skulle likt å lese sitater som dette i nyhetsartikler:
«Vi tror ikke at ideen har kommersielt potensial, så svaret er nei.» «Vi liker ikke ansiktet hennes, så hun får sparken.» «Vi trenger oljen deres, så vi invaderer dem.»
Det ville vært mer redelig, og da ville avsender i det minste stått støtt i én av sine formodentlige verdier.
Autentisitet.
God tirsdag.
0 Comments