Snakker vi om hvor heldige vi er som bor i Norge, snakker vi gjerne om mulighetene til å få hjelp. Det er godt å få hjelp, men enda bedre å hjelpe andre.

De aller fleste er enige i at vi er heldige som bor i Norge. Vi har et kompetent helsevesen som tar seg av oss når vi blir syke, et NAV-system som hjelper oss i økonomisk tøffe tider, et skolesystem som gir oss muligheter. Mange av oss har i tillegg ressurssterke familier og nettverk som har lyst til å hjelpe oss.

Fellesnevneren er hva andre kan hjelpe oss med. Det er godt å få hjelp, men enda bedre å hjelpe andre. Det å være til nytte for andre, bidra i samfunnet, kjenne at man mestrer, få respekt fra sine omgivelser, og generelt oppleve å leve et meningsfullt liv er hva de fleste av oss trenger.

Rett søkelyset på hva du kan gjøre

Kanskje har vi for stort fokus på retten til å få hjelp, og for lite fokus på å gjøre folk til hjelpere. Jeg har for tiden et oppdrag for en inkluderingsbedrift som heter Unikum AS, eiet av Kirkens Bymisjon og Oslo kommune. Jeg ser den åpenbare effekten av å hjelpe mennesker ut i jobb i praksis. Struktur i hverdagen, sosial kontakt, mestringsfølelse, det å bli sliten av arbeidsoppgaver og ikke av seg selv og gleden over å tjene egne penger erstatter utvilsomt kilovis med legemidler.

Alle som kommer til Unikum og lignende inkluderingsbedrifter har en henvisning fra NAV, men behovene er ulike. Det kan være unge (18-30) som ikke har kommet skikkelig i gang med hverken skole eller jobb, det kan være middelaldrende som har møtt veggen, det kan være godt voksne som har blitt overflødige i nedbemanningsprosesser, og det er personer som har fått fysiske og psykiske skader som reduserer arbeidsevnen. Her er det viktig å rette søkelyset på hva du kan gjøre, og ikke hva du ikke kan gjøre. Ingen er 50 prosent sykemeldt, de er 50 prosent friskmeldt. Det er en innstilling, ikke en talemåte.

Du kan gi en person som sulter en fisk eller gi den samme personen en fiskekrok, agn og kunnskap om hvordan man fisker. Velger du det første, er personen sulten igjen om noen timer.

Inkluderingsbedrifter tar samfunnsansvar

Alle bedrifter bør utfordres på å ta samfunnsansvar. For de som står utenfor arbeidslivet kan en smakebit av ulike arbeidsoppgaver, praksisplass, en deltidsjobb eller gjerne en fulltidsjobb, være den store forskjellen. Stolthet knyttet til å være til nytte, å kunne hjelpe andre, det kollegiale nettverket, kompetansen som kan føres opp på en CV og åpne nye dører, er helt avgjørende for menneskers livskvalitet. En jobb er som skinner for et tog: Kraften ligger i toget, men den er null verdt om man sporer av.

Hvorfor tar da ikke alle bedrifter et slikt samfunnsansvar? Svaret ligger nok først og fremst i mangel på kunnskap om arbeidsinkludering og kompetanse på gjennomføring. Redselen for å få inn folk som kanskje ikke passer inn i eksisterende kultur, og mangel på interne ressurser som kan støtte og tilpasse oppgaver til kapasitet og evner, forklarer nok en del. Det er sunt å være litt skeptisk. Det ligger et ansvar i å påta seg en slik rolle. Kan hende du blir utfordret på din egen tålmodighet og evne å se hva som er bra, og ikke hva som er feil. Det ligger i ordet – samfunnsansvar.

LES OGSÅ: Norges voksende klasse av utenforstående

NAV strekker seg langt for å bistå arbeidsgivere som ser mulighetene som ligger i et inkluderende arbeidsliv. Bedriften vil på sikt oppdage hvilke kvaliteter som bor i folk som endelig får en tilpasset mulighet. Men vær forberedt på at det også kan kreve noe av bedriften i investeringsperioden. Den gode nyheten er at NAV ofte strekker seg langt for å bidra i innledende fase gjennom lønnstilskudd og/eller mentorprogram.

Vær en ambassadør

I Unikum imponeres jeg av de interne arenaene som er bygget opp. Her kan arbeidstakere trene og teste ut sin kapasitet i ekstraordinært trygge omgivelser, eller for andre være en arbeidsplass. En internarena har som oppgave å enten produsere produkter eller utføre tjenester hvor Unikum, på oppdrag fra NAV, skaper gode arbeidsformer. Den kan derfor tillate seg å sikre at progresjonen er tilpasset jobbsøkeren. Det er noe som heter at en må kunne krabbe før man kan gå. Disse arenaene sikrer at de som trenger det kan få en gradvis mestringsfølelse på vei mot en ordinær jobb.

Her kommer en utfordring til deg som direkte eller indirekte er i posisjon til å gjøre en forskjell:
Du skal utfordre internt – og du skal være en ambassadør for et inkluderende arbeidsliv. Et samfunn som forvalter evner og arbeidskapasitet slipper å betale for de fysiske og mentale følgeskadene som følger med lediggang.
Det er rett og slett to bunnlinjer hvor begge er positive. Både bedriften og samfunnet tjener på det. Viktigst av alt er likevel at vi viser at vi er et samfunn som er opptatt av menneskeverd.