Hvem eier virkeligheten? Dette spørsmålet har vokst på meg de siste ukene, i første rekke fordi jeg har hatt over gjennomsnittet mange individuelle samtaler med mennesker fra ulike miljøer og fellesskap, der alle beskriver sin helt egen modell av verden.

Dessuten blir jeg stadig fascinert av kommentarer i ulike sosiale medier knyttet til andres valg, der mennesker med relativt begrenset innsikt i andres beveggrunner, ettertrykkelig slår fast at disse andre drives av egoistiske prioriteringer.

Hvordan formes virkeligheten?

I tillegg til det vi tar inn med syn, hørsel og resten av sanseapparatet, er kunnskap, erfaringer og preferanser viktige bidragsytere når vi skal forme vår egen virkelighet. Noen ganger er det vi tar inn og erfarer, såpass komplekst, at vi tar en ekstra runde for å forenkle bildet og gjøre det mer håndterbart. Det vi ikke orker å forholde oss til, velger vi vekk, bagatelliserer eller pynter på til det ugjenkjennelige. Gjennom alle disse grepene skaper vi et liv med tilnærmet oversikt, og som vi kan leve greit med.

Denne forenklingen kan være ganske så ukomplisert helt til vi møter et annet menneske som har gjort samme ryddejobben og kommet fram til et helt annet resultat, og som vi likevel er avhengige av å samhandle med.

Eksempel

Hvordan vi forholder oss til restriksjoner og korona er ett eksempel. For noen er det viktig å snakke høyt om egen lovlydighet, og aktivt rette pekefingeren mot andres feil og mangler, mens andres strategi kan være tillit til at folk gjør så godt de kan, og når de gjør noe vi ikke forstår, kan de ha en grunn vi ikke vet om. Disse vurderingene er ikke riktige eller feil. De er bare forskjellige, og fundert i den enkeltes verdigrunnlag og opplevde virkelighet.

Jeg har lenge hatt en tanke om at hver og en av oss har et verdihierarki i hodet (og hjertet) som styrer våre prioriteringer og vår virkelighet. For det vi velger å se, og hvordan vi tenker når vi ser det, speiler de verdiene vi styres av. De fleste av oss har et verdisett, med flere ulike verdier, for eksempel rettferdighet, toleranse, etterrettelighet og frihet. Hvilke av disse verdiene som troner øverst i hierarkiet vårt, påvirker både opplevd virkelighet og påfølgende handlingsmønster.

Den rettferdige vil naturlig være opptatt av at det skal være likhet for loven, og at alle må bidra, mens den tolerante åpner for at folk kan ha sine grunner som vi ikke vet, og at det er helt naturlig. Den etterrettelige er mest opptatt av å feie for egen dør, og er redd for selv å gjøre feil, mens den frihetssøkende er skremt av tanken på å bli kvalt, og leter etter lommer det går an å puste i.

Arbeidshverdagen

Så lenge virkeligheten formes etter verdiene våre, vil de samme erfaringene lagres og vektes på svært ulikt vis. Med andre ord, når vi spør andre mennesker om hvordan de har det i forhold til jobb og hverdagen ellers, vil to mennesker med tilsynelatende like rammevilkår, likevel kunne svare helt forskjellig.

At alle skaper og eier sin virkelighet, er en av grunnene til at samtaler rundt for eksempel arbeidsmiljø er utrolig interessante. Når du har snakket med noen og tror du begynner å danne deg et bilde av hvordan ting henger sammen, kommer en ny samtale som snur det hele på hodet. Det skal ikke mer til enn at de samme verdiene som kom fram i den forrige samtalen, har byttet rekkefølge når det gjelder opplevd viktighet.

Men hvem eier da virkeligheten til slutt?

Det vil alltid være du som eier din virkelighet, det er du som har skapt den. Men den har blinde felt, og at du eier den for din egen del, gir deg ingen rett til å løfte den opp som den eneste riktige. Det er summen av alles virkeligheter som utgjør et arbeidsmiljø, og når dialogen flyter som den skal, vil de ulike versjonene, med klok ledelse, gradvis overlappe hverandre til en bedriftskultur dere alle kan stå inne for.