I sommer leste jeg «Makt og Verdighet – Perspektiver på ledelse» av S. Bjartveit og K. Eikeset. Boken omhandler renessansen i Firenze på 1400- og 1500-tallet. Byen blomstret både økonomisk og kunstnerisk i denne perioden, mye takket være storheter som Rafael, Leonardo da Vinci, Michelangelo, Brunelleschi, Dante og Machiavelli.

Den styrtrike bankierfamilien Medici var på mange måter «arkitekten» bak denne suksessen, gjennom sin utømmelige appetitt på kunst og byggverk.

Firenzes mangfold av malere, skulptører, vitenskapsmenn, forfattere, filosofer, politikere og bankmenn fremmet både konkurranse og enestående prestasjoner og kunstverk, noe som vi fremdeles beundrer et halvt årtusen senere. Dette mangfoldet skapte også et meningsmangfold som kom til uttrykk i åpne meningsutvekslinger. Her debatterte man blant annet gresk filosofi, spesielt Platons verk, og stilte spørsmål ved det meste. 

Meningsmangfold

I styresammenheng har temaet «mangfold» fått mye fokus de siste årene. Når vi forklarer mangfold, er det gjerne primært med referanse til ulikhet i kjønn, alder, etnisitet og seksuell legning. Jeg får ofte inntrykk av at mangfold vurderes mer som et mål enn som et middel, og da gjerne motivert av politisk korrekthet.

Å betrakte mangfold som et mål i styresammenheng, er etter min mening en begrepsforvirring. Det sentrale målet bør være å ta bedre beslutninger. Naturligvis er det flere midler og metoder som kan benyttes for å oppnå dette. Og jeg er helt enig i at mangfold er blant de viktigste. Da vil jeg samtidig presisere at jeg med mangfold mener meningsmangfold. Det er nemlig gjennom meningsutveksling, åpne debatter og det å bringe inn ulike perspektiver, at vi legger grunnlaget for bedre beslutninger. 

Spørsmålet som vi må stille oss, er derfor: Hvordan skaper vi dette grunnlaget for bedre beslutninger, dette meningsmangfoldet? 

Valgkomiteen

Forutsatt at vi har en felles forståelse av at meningsmangfold gir bedre beslutninger, er det viktig at både valgkomiteen og generalforsamlingen har innsikt i hvordan man oppnår dette. Rent formelt er det eierne (aksjonærene) i et aksjeselskap som velger sitt styre på den årlige generalforsamlingen. I de selskapene som har valgkomité, er det denne som innstiller til valg av styre.

I Valgkomitéboken utgitt av PwC i 2018, står det:

Styrets sammensetning er avgjørende for hvor godt et styre fungerer og utfører sine oppgaver. Å komponere et velfungerende styre krever en grundig prosess, det handler om sette sammen et team med riktig erfaring, kunnskap, kapasitet, personlig egenskaper, evne til samhandling og å kunne tenke nytt.

Mange selskaper har etterhvert etablert valgkomiteer med ansvar for prosessen med å nominere medlemmer til styret. Hovedoppgaven er å forstå styrets behov og bidra til et godt sammensatt styre som kan ivareta selskapets og aksjonærenes interesse. Forslaget fra valgkomiteen legges frem for selskapets generalforsamling.

Om man vil oppnå et større meningsmangfold i styret, bør man begynne med å se på sammensetningen av de organene som påvirker og beslutter hvem som skal sitte i styret. Sammensetningen av generalforsamlingen er det lite å gjøre med. Dette er alle eierne i selskapet. Generalforsamlingen har dog mandat til å velge valgkomité. Sammensetningen av denne kan ha stor betydning for forslaget som fremlegges på generalforsamlingen.

“Real life” erfaring

Valgkomiteen vil ofte se etter styrekandidater i sine egne nettverk og gjerne basert på sine egne preferanser. Komiteen vil som oftest også ha samtaler med både daglig leder, styreleder og hovedaksjonærer for å danne seg et bilde av styrets kompetansebehov og gjerne også behov for mangfold.

Det er likevel høyst trolig at en valgkomité, der medlemmene i seg selv representerer et meningsmangfold, i større grad vil vurdere et bredere utvalg av styrekandidater. Generalforsamlingen bør derfor være bevisst på valgkomiteens sammensetning. Dette vil øke sannsynligheten for et meningsmangfold både i komiteen og i neste omgang i det endelige styret.

Jeg har for det meste gode erfaringer med valgkomiteer, der slike eksisterer. Det er likevel en risiko for at både de selv og dem som de intervjuer, har egne agendaer og motiver med hensyn til hvem man vil ha inn i styrene. En sterk og en godt sammensatt valgkomité er det beste utgangspunktet for å få et styre med meningsmangfold.

Utfordringen er at det ofte er svært varierende praksis og lite rutiner med hensyn til hvordan valgkomiteens medlemmer skal velges. Aksjeloven sier ingenting om dette, så her blir det som oftest lokale tilpasninger.

Det er heller ikke uvanlig at spesielt mindre og mellomstore selskaper ikke har noen valgkomité, men at styreleder og daglig leder i samråd finner kandidater som deretter innstilles til generalforsamlingen. I de fleste tilfeller kan dette fungere fint, men det er likevel greit å være klar over fallgruvene og begrensningene.

Kvotering

Kvotering kan være et effektivt virkemiddel for å oppnå meningsmangfold, som igjen er et virkemiddel for å oppnå bedre beslutninger. Dette må imidlertid bygges på relevant forskning og ikke på politisk korrekthet.

Sagt med andre ord. Dersom forskning og studier viser at for eksempel ulike kjønn gir større sannsynlighet for ulike meninger og perspektiver, kan kjønnskvotering bidra til å implementere denne innsikten raskere. Samtidig blir kjønn da en prioritert dimensjon av mangfold.

Man må i tillegg sørge for at andre dimensjoner av mangfold også blir ivaretatt. Et styre bestående av menn og kvinner som tenker likt, ivaretar sjelden verken mangfoldperspektivet eller eiernes interesser.

Ulik og likesinnet

I etterkant av et styremøte nylig hadde vi en hyggelig middag på en uterestaurant i Oslo. En av sønnene mine bor like i nærheten, og utpå kvelden kom han innom og ble sittende sammen med oss et par timer. Neste morgen sendte han meg følgende melding:

Knallbra gjeng! Dere er akkurat så ulike at dere er likesinnede. Antar at én av årsakene til at dere har lykkes så godt over tid, er at dere tilsynelatende deler de samme grunnverdiene, men ikke nødvendigvis har samme synspunkt i alle saker. Dette bør gi en sunn og utviklende meningsutveksling.

Dersom man står på et felles verdigrunnlag, vil et meningsmangfold kunne være berikende og ikke ødeleggende. Stortinget kan ha krevende debatter, men i bunnen ligger Grunnloven, troen på demokratiet og på menneskerettighetene.

I selskap vil et styre måtte forholde seg til selskapets visjon, verdier og filosofi, med mindre man aktivt tar til orde for å revidere disse. I tillegg bør man ha et likt menneskesyn og gjerne medarbeidersyn. Altså hvordan man ser på sine ansatte.

Tilbake til Firenze

En av de fremste politikerne under renessansen i Firenze var Machiavelli. Han blir gjerne forbundet med uttrykket «hensikten helliger midlet», selv om dette ikke stod i klartekst i hans mest kjente verk, Fyrsten. Den vanligste tolkningen av uttrykket er at så lenge hensikten er god (moralsk, etisk), kan man benytte hvilket som helst virkemiddel.

De fleste av oss vil nok finne dette ganske så kynisk og vil derfor også velge gode virkemidler, deriblant meningsmangfold, for å oppnå disse gode hensiktene eller målene.

Det er vanskelig å generalisere med hensyn til mangfold. Medici-familien skapte et meningsmangfold ved å samle unge og eldre fra ulike yrkesgrupper. Dagens styrer må derimot finne sitt eget meningsmangfold. Dette med basis i hvilke mål de har for virksomheten og hvilke utfordringer de står foran. Noen trenger en annen kjønnsfordeling, andre en større aldersfordeling. Noen trenger flere etnisiteter, mens andre trenger styremedlemmer med variert forretningsbakgrunn.

Alle styrer må baseres på en bredt sammensatt kompetanse, men dette alene er på langt nær noen garanti for et rikt menings– og perspektivmangfold.