Massekorsbånd ble det kalt den gang og var egentlig uadressert reklame som ble lagt i postkassene til Ola og Kari Nordmann. Jeg jobbet for Posten og tenkte utlevering av post kunne være gode ekstrainntekter ved siden av skolegang. Dette var 80-tallet, hvor reklame på papir fortsatt dominerte markedet fullstendig.

Jeg dro ukentlig ned til Majorstua postkontor i Oslo, plukket opp en trillebag som var full av dagens leveranser og tok t-banen til området Ullern-Røa. Nedslagsfeltet for reklamen var villa og rekkehus, så det var et ganske stort strekk jeg måtte dekke for å komme i mål. Men utfordringen var ikke det fysiske; det lå i det meningsløse å fylle opp postkassene med budskap som ingen egentlig hadde bedt om.

For mye papirsøl!

En statistikk utarbeidet av Statistisk sentralbyrå i 1985 viste at hele 70 prosent av de spurte mente det kom for mye reklame i postkassen. Fra 1977 hadde andelen økt fra 65 til 70 prosent. Og kanskje enda mer interessant: 40 prosent av dem som følte de fikk for mye reklame kastet den fordi det følte det ble for mye papirsøl.

Det var nettopp den beskjeden jeg selv mottok underveis: Hvis huseierne tilfeldigvis var utendørs da jeg leverte reklamen, klarte de ikke å holde tett: «Her kommer søpla!» var teksten til gjennomgangsmelodien. For en ung arbeidstaker med begrenset jobberfaring var dette alt annet enn motiverende. Lysten til å gå med reklame sank som en stein, en del papir ble liggende igjen i garasjen, jeg fikk etter hvert en advarsel etter en stikkprøve, og det endte med at jeg sluttet.

Jeg hadde selvsagt snev av dårlig samvittighet, men var først og fremst lettet over at jeg slapp ydmykelsen med å distribuere meningsløs reklame. Spesielt fra den eldre garde med god tid, som i dag har tatt over kommentarfeltene. I 1985 viste undersøkelsen til SSB at andelen som mente reklame var lite nyttig eller ikke nyttig, var spesielt høy hos pensjonistene (57 prosent sammenliknet med 43 prosent i hele befolkningen).

Skytset var fortjent

Så hva kunne vært gjort annerledes? Jo, først og fremst burde Posten ha forklart vi som jobbet med dette hvorfor distribusjonen av denne reklamen var viktig. Kanskje hadde det kokt ned til at Posten trengte å tjene penger på denne delen av driften så de kunne finansiere den langt viktigere, ordinære postgangen. Det var nok langt verre å forsvare spredningen med at uadressert reklame inneholdt informasjon som befolkningen hadde bruk for.

Vi som jobbet med dette i førstelinje stod blottet for motargumenter. Vi følte vel innerst inne at skytset fra målgruppen nesten var fortjent, fordi det var en inngripen i privatlivets fred. På 80-tallet var det i det hele tatt mange slike initiativ, som ethvert personvernombud burde ha vært skeptiske til.

Hva med å ringe på i leilighetskomplekser for å selge sikkerhetslåser til gamle damer som hadde fem liknende låser fra før? Eller langt verre; ringe blomsterbutikker for å bekrefte oppføringen i en katalog som ingen hadde hørt om. Ren kataloghaivirksomhet med andre ord. Alt dette har jeg vært involvert i, dog i svært korte perioder.

Om kameler og elefanter

Heldigvis er dette markedet langt mer regulert i dag. Det er mulig å reservere seg mot reklame, og markedsføringen er blitt langt mer målrettet (på godt og vondt). For meg bevisstgjorde det hvor viktig det er for omdømmet ditt at du ikke misbruker markedsmakten din.

Posten hadde i flere århundre en særstilling i folks private og profesjonelle liv. Og selv om man ikke kan si at uadressert reklame har vært hoveddriver i å pulverisere Postens betydning, bør det være grenser for hvor mange kameler man må svelge for å tjene penger. Det finnes jo kunder som er som elefanter; jo eldre de blir jo bedre husker de uretten som er blitt begått mot dem.