Buenas dias, sa hun. Hei, jeg heter Annie og er alkoholiker, svarte en av kursdeltakerne.

Stresset og alt for sent ute, entrer min søster møterommet hvor spanskkurset hun har meldt seg på skal avholdes. Hun finner seg en plass i ringen rundt læreren og prøver å gjenvinne pusten. Alle ser på henne, smiler og nikker oppmuntrende.

— Hei jeg heter Margareth og er alkoholiker, innleder en av kursdeltakerne,

— Hei jeg heter Annie og er alkoholiker, sier en annen kursdeltaker.

Er dette relevant på et spanskkurs da?, tenker min søster.

— Hei jeg heter Peter og er alkoholiker, sier den tredje deltakeren.

Det er da min søster skjønner at hun må ha kommet feil, reiser seg og beklager at hun må gå. På blikkene hun får, oppfatter hun at de tenker at første skritt på veien ut av alkoholisme er å innrømme for seg selv at du er alkoholiker, og at hun tydeligvis ikke er helt der enda. Hun kjenner deres medfølende blikk, og flau og rød i toppen kommer hun seg ut av rommet. Ti minutter senere har hun lykkes å spore opp rett møterom og kan ta fatt på spansken.

Flere år etter er det en god historie som både hun og vi som kjenner henne ler godt av. Der og da var det imidlertid bare grusomt. Jeg kan kjenne meg igjen, for også jeg har en egen evne til å havne i lignende flaue situasjoner. Med årene har jeg lært meg at slike hendelser kan bli en morsom historie på litt sikt, men det er så avgjort på litt sikt …

Nesten flau smell

Her om dagen holdt jeg på å gå på en flau smell. Beæret over å bli spurt om å bli spaltist i Tirsdag morgen funderte jeg på hva jeg kunne bidra med. Hva er egentlig identiteten til Tirsdag morgen, hvordan ville jeg karakterisert produktet om en uinnvidd spurte meg og hvordan kunne jeg redaksjonelt bidra til denne profilen.

Underbevisstheten jobbet tydeligvis, for noen dagen senere ramlet svaret ned i hodet på meg som en ren gavepakke.

Tirsdag morgen er et sett av berikende artikler fra et bredt spekter av spennende spaltister.

Og da må slagordet selvfølgelig være «Litt klokere hver dag».

Spikeren på hodet

Jo mer jeg tenkte på det, jo sikrere ble jeg på at jeg hadde truffet spikeren på hodet. Med noen få ord hadde jeg rett og slett beskrevet Tirsdag morgen sin identitet.

Heldigvis rakk jeg ikke å sende mitt geniale forslaget til redaktør Paal Leveraas, for ganske tilfeldig fant jeg litt senere på kvelden ut at Tirsdag morgen sitt slagord er «Litt klokere hver tirsdag».

Tenk så flaut det ville vært å sendt en mail til redaktøren jeg nylig hadde blitt kjent med, i den hensikt å imponere, og hvor mitt bidrag til slagord var 99% identisk med den de allerede hadde brukt i flere år …

Det ville tatt lang tid før det hadde blitt en god historie for meg — det er nå helt sikkert 🙂

I etterkant tenkte jeg på dette underlige sammentreffet. Hadde jeg rett og slett tenkt så likt uten å vite det, eller hadde underbevisstheten min fanget opp dette slagordet uten at jeg var klar over det?

Svaret får jeg aldri og er heller ikke så viktig, men det er grunnlag for en refleksjon jeg kan lære noe av.

Som jeg skulle sagt det selv

Kanskje er det meste her i verden et produkt av mange menneskers tenkning. Vi stjeler bevisst og ubevisst fra våre omgivelser og sitter plutselig på noe vi tror vi har sugd fra eget bryst. Vi føler oss kreative og stolte og aner ikke at vi bare har satt sammen puslespillbrikker som fantes fra før. Kanskje puslet vi det sammen på en litt annen måte, eller andre ganger som nå — så godt som identisk.

«Tirsdag morgen – litt klokere hver tirsdag». Et knakende godt slagord tenker jeg — nesten som jeg skulle sagt det selv.