Det er høstferie, og vi har dratt til fjells. Ute på terrassen ligger årets første flortynne snø. Trærne har skiftet farge og rister på grenene så luften fylles av gule og røde blader blandet med virvlende små snøflak.

I stua ser jentene på Netflix. Mor spiser sein frokost.

Far?

(Det er meg, det.)

Far jobber.

Det er mandag. I morgen er det tirsdag.

Tirsdag morgen.

Klok nok

«Nope, denne uken tar jeg fri fra Tirsdag morgen», sier far til seg selv med en plutselig djerv fandenivoldskhet.

«Vi tar en pause fra å bli litt klokere hver tirsdag. Denne uken er vi kloke nok.»

For mange, mange år siden satt jeg akkurat her i den samme stolen en grytidlig iskald morgen i vinterferien. Utenfor vinduet hang en stor, fet måne. Det var en magisk stund. Det var før iPhone. Før Tirsdag morgen var funnet opp. Før klimakrisen. Det var den gang nettene ble lange og kulda satte inn når vinteren banket på.

Men vi hadde våre utfordringer den gangen også.

Avisbud og ulver

Jeg skrev en artikkel den morgenen. Om takknemlighet. Om glede. Om surpomper, hundeskitt, avisbud og hylende ulver inne på vidda.

Etterpå var jeg ganske fornøyd. Mange ganger senere har jeg hentet den fram for å minne meg selv på at det er mye å være takknemlig for.

Jeg gjør det nå også.

Takknemlighetslogg fra en surpomp

Mer er det ikke å si denne tirsdag morgen.

God tirsdag.