Nikolai Astrup står på scenen. Han snakker om startups, data, offentlig sektor. Ministeren er oppgitt over ineffektiviteten i det offentlige. Han illustrerer med en historie om en av ungene sine, som begynte på skolen i høst.
– Sønnen min skulle meldes inn i skolen, forteller Nikolai.
– Vi får et brev fra skolen, stilet til foreldrene. Inni er det et skjema vi skal fylle ut. Navnet på gutten. Navnet på foreldrene. Adressen.
Han sukker.
– De har sendt brevet til oss. Hvorfor spør de da etter adressen? Og de har sendt det fordi de har registrert at en navngitt gutt er i skolealder. Hvorfor spør de hva han heter?
Han blar om til neste kapittel i historien:
– Det går noen uker, så kommer et likelydende skjema, denne gangen fra Aktivitetskolen. Alle dataene må fylles ut på nytt.
Norges første digitaliseringsminister lover bot og bedring.
Tilhørerne klapper begeistret.
All ære
Vi befinner oss på Christiania teater hvor en fullsatt sal er benket for å høre hva Rambølls rapport «IT i praksis 2019» kan gi oss av dårlige eller gode nyheter om datamodenheten i det offentlige og private Norge.
Digitaliseringsministeren er – med rette – oppgitt over hvor dårlig statlige og kommunale etater er til å dele data. Det handler om å gi borgerne færre frustrasjoner. Det handler også om effektivisering, kostnader, et mer strømlinjeformet byråkrati.
Det handler – slik mange i privat sektor lenge har kjent på kroppen – om å gjøre mer med færre mennesker.
All ære
All ære til digitaliseringsministeren for at han adresserer dette. Det er viktig at vi på en enkel måte kan få våre data inn i de offentlige systemene.
Én gang, og ferdig med det.
Det er en stor jobb, og krever mye kompetanse og mange kloke hoder.
Ministeren vil gjerne ha innspill og idéer.
Her er en idé.
Bruk noen av de tusenvis av medarbeiderne som er satt til å jobbe for at data og informasjon ikke kommer ut av offentlig sektor.
Den tanken kommer til meg i det jeg gløtter over mot bordet hvor digitaliseringsministeren sitter. Der sitter det 3 eller 4 eller er det 5 andre personer fra hans stab.
Portvokterne
Det lille følget representerer i all hovedsak en ny yrkesgruppe som har vokst frem i det offentlige Norge de siste årene.
Det er portvokterne.
De snakker på vegne av de du egentlig vil snakke med. Deres jobb er å passe på at data ikke slipper ut av offentlig sektor. Og i den grad de slipper ut er de polert og avsjekket mot strategi og omdømme.
– Det nytter ikke å digitalisere dersom vi fortsetter å gjøre de tingene vi alltid har gjort, bare med nye verktøy, sier ministeren.
Så sant, så sant, Nikolai.
Du har verktøyene. Hva vil du gjøre annerledes?
Rollemodell
Eksempelet kan virke banalt og kanskje til og med litt smålig. Poenget er ikke å rakke ned på jobben ministeren og hans stab gjør. Poenget er å vise hvor lett vi går i fella med å si én ting og modellere noe annet.
Alle er vi rollemodeller for noen. Gandhis forgyllede klisjé om «å være den endringen du ønsker å se i verden» har faktisk ganske mye ved seg.
Ønsker du som leder å skape endring, må du selv gå først. Her synder de fleste ledere og ledergrupper, inkludert politikerne våre.
De av oss som oppdrar barn vet at unger i mindre grad lytter til våre ord enn våre handlinger.
Men vi er alle forvokste barn. Etatsdirektørene, linjelederne, medarbeiderne: De hører sjelden hva du sier. Men de ser hva du gjør. Så gjør de det samme.
Jo høyere opp du kommer, jo mer overdøver dine handlinger dine ord.
Så vær den endringen du ønsker å se i organisasjonen din.
Det gjelder enten du er gründer eller minister.
God tirsdag.
Godt skrevet, Paal! Vi bør alle tenke over hva vi gjør, vel så mye som hva vi sier.