Det er en akseptert vitenskapelig teori at vi ikke utviklet språket for å snakke om filosofi eller løse matteoppgaver, men for å kunne sladre om hverandre.

Det var en stor fordel for vår overlevelse å vite hva som skjedde i stammen, og å dele kunnskap. Vi er det eneste pattedyret som kan samarbeide med hverandre i stor skala. Alt menneskelig samarbeid er basert på historiefortelling. Alle religioner, nasjoner, politiske partier, organisasjoner og økonomiske systemer er i bunn og grunn basert på historiefortelling.

Ferske bananer, myke lianer og frekke apestreker?

Du kan ikke overtale en gruppe sjimpanser til å slåss mot andre med løfter om en sjimpansehimmel dersom de i kampens hete skulle være så heldige å omkomme. Vi kunne ikke fristet med evig tilgang til ferske bananer, myke lianer og frekke apestreker. Ingen ape ville trodd på ei slik skrøne, bare mennesker. I boken «Sapiens – en kort historie om menneskeheten» strekker Yuval Noah Harari seg så langt som til å si at det som først og fremst muliggjør menneskeartens regjering av kloden, er historiefortelling, fiksjon, myter og vår fantasi.

Smelt skrøner og frys nyttige fortellinger

Tenk på et isfjell. Isfjellet er vann. Isfjellet framstår kompakt og solid, men består av vann. Om temperaturen svinger opp noen få varmegrader, kan isfjellet, selv om det har eksistert i hundrevis av år, plutselig forsvinne. Fullstendig. I motsatt fall, med noen få kuldegrader, skapes nye isfjell tilsynelatende ut av ingenting. 

Er dine fortellinger nyttige eller unyttige? Som mennesker opererer ingen av oss direkte på «virkeligheten». Vi lever i vår egen narrative versjon. Den er subjektiv, ikke objektiv. Når ditt sanseapparat presenteres for den objektive virkelighet, utelater, forvrenger og generaliserer hjernen vår det aller meste. Din subjektive opplevelse blir en frosset «re-presentasjon».

I din narrative indre verden, uansett hvor kompakt og solid den virker, vil bare en ørliten forskyvning eller temperaturendring i ditt perspektiv kunne endre alt.

Ingenting er forandret, men alt er plutselig annerledes!

Fortellingen viser sin smørside når den skaper motivasjon og mening. Baksiden er at våre historier også kan fryse fast våre oppfatninger i hemmende versjoner av «virkeligheten». En fortelling kan være så kraftfull at et personlig problem forsvinner med ny referanseramme. «Så rart. Ingenting er forandret, men alt er plutselig annerledes», smilte noen forundret under en ledergruppesamling. Gjennom å høre en historie forduftet hennes opplevelse av problemet. Hennes perspektiv var låst, nøklene til ny innsikt lå i en ny fortelling, en som gjorde problemet irrelevant.

Fortellingens form

Ledelse av endring er å påvirke egne og andres fortellinger på måter som skaper nyttige oppfatninger og bevegelse i riktig retning. Under en forelesning forklarte den verdenskjente forfatteren Kurt Vonnegut sine tanker om fortellingenes form. Hovedpersonen, protagonisten, i alle historier har opp- og nedturer som illustrerer og avslører de vanligste fortellingers grunnleggende basale form. De fleste fortellinger starter med en helt eller heltinne som er lykkelig uvitende om sin framtidige skjebne og det som er i ferd med å skje. Dette gjentar seg i alle historier, filmer og bøker. En av de mest populære historiene noensinne fortalt følger formen som illustrasjonen under viser. 

Hovedpersonen er en jente på 15–16 år som er alene i denne verden, hennes mor har dødd, hun er langt nede. Hennes far giftet seg igjen med et forferdelig kvinnemenneske med to slemme døtre. Jenta må hjelpe sin stemor og sine stesøstre når de skal fjonge seg opp for å gå på et slottsball, en fest jenta ikke får lov til å delta på.

Historien stiger oppover når jenta møter den hyggelige feen, som gir henne et festantrekk og transport til festen. Jenta viser seg på ballet, et nytt hakk opp. Prinsen blir interessert i henne, enda et hakk opp. Men når klokken slår midnatt, blir alt tatt fra henne. Fortellingens form får en brå strek nedover. Faller streken under tidligere nivå? Nei, uansett hva som skjer videre, vil hun ha minnene om prinsen som forelsket seg i henne. Hun fortsetter en stund videre langs en noe høyere linje enn før. Fortellingen stiger raskt og når sitt høydepunkt når skoen passer perfekt og prinsen finner sin prinsesse. Snipp snapp snute så var eventyret ute.

Heltens reise

En fortellingsform som kalles «heltens reise», starter med vakker musikk, deretter kommer trøbbel, hovedpersonen utsettes for prøvelser, men ender til slutt opp lykkelig. Vi beveges fra normalen gjennom motgang til framgang. Det er ikke tilfeldig at fortellingen avsluttes høyere opp enn utgangspunktet, det er oppmuntrende for oss som hører historien, det viser oss at motgangen har gjort oss godt, vi har blitt bedre mennesker, det var verdt det!

Absolutt alle fortellinger som skal «motivere» oss, følger dette mønsteret!

I moderne selvhjelpsteater med foredragsholdere som skal gi motivasjon og påfyll fra utsiden, er dette spesielt tydelig. Håpet er at vi skal inspireres ved å høre at andre var langt nede og kom seg opp igjen. Enkelt og greit. Alle følger oppskriften. Uten ulven ville Rødhettes reise til bestemor på alle måter vært blodfattig. Uten drager ville ingen ridderhistorier vært særlig spennende. Uten lovløse gærninger ville Morgan Kane bare vært kjedelige rideturer på prærien. Det som skiller en helt fra hvermannsen, er hindringer.

Dersom historiene ikke er relatert til arbeidet eller ikke treffer oss, ender dette veldig ofte opp med beklemte og passive tilskuere som lytter til motivatoren som klatret i fjell, ble verdensmester, slanket seg, var i krig, løp maraton, sluttet å røyke eller bruke narkotika. Da går tilskuerne hjem, kommer tilbake neste morgen, setter seg ned, stirrer inn i skjermen og fortsetter som før. Bare avbrutt av sjefen, full av koffein, som beveger seg med stormskritt, stikker hodet inn og roper: Er du motivert! Joda, kremter de, nå er jeg skikkelig «giret», svarer de kleint mens de håper sjefen går raskt videre.

Fortellingens struktur

Historiefortelling er å «tegne linjer mellom utvalgte prikker», du kan forbinde dem på ulike måter og dermed si ulike ting. Det starter med hvilke «prikker» vi plukker, vi skaper en historie ved å velge ut begivenheter og knytte disse sammen.

Om vi skal klage, henter vi ensidig fram det verste, og om vi skal skryte, finner vi fram til høydepunktene. Når det er noe vi ikke forstår, forsøker vi allikevel å skape mening ved å plassere det inn i en fortelling i sammenheng med andre begivenheter og hendelser.

Fra barnemunn blir dette tydelig med betraktninger som «vi har hjerne for at håret skal ha noe å henge fast i». Det er ikke like åpenbart når noen i ledergruppen fletter sammen det de vet, med det de ikke har peiling på til «fornuftige» forklaringer: «Grunnen til budsjettunderskuddet dette kvartalet er økende sykefravær på grunn av vanskelige brukere og forsinkelser på grunn av vinglete politikere.» Det har nok ingenting med oss i administrasjonen å gjøre! Med slike historier går ledergruppen ut av handlingsrommet og lukker døren, toer sine hender med fortellerkunst.

Historienes tre grunntyper: stabil, stigende og synkende

Det er tre narrative grunntyper. Den stabile, stigende og synkende. Den stabile fortelling binder sammen situasjoner i en uendret bane i forhold til mål og resultater. Livet fortsetter, jevnt og trutt, det blir verken verre eller bedre. Den stabile fortelling kan plasseres på en skala som rommer en positiv og en negativ dimensjon. De to variantene er 1) trygt og trivelig, «vi samarbeider godt i ledergruppen» eller 2) traust og traurig, «det kommer nok alltid til å være ille her». Uansett i hvilken ende av skalaen historien vatres, den forventede utviklingstrend sementeres samtidig. 

Den stabile fortelling er viktig for å skape trygghet og forutsigbarhet. Om ledergruppen framstår som ustabil, usammenhengende eller uberegnelig, fremmer det forvirring, ikke et godt arbeidsklima for resten av organisasjonen. Stabilitet kan også forbindes med noe negativt, særlig om det oppleves som fastlåst eller kjedelig.

Fare for sukkerspinn!

Den stigende fortelling er annerledes ved at den forbinder begivenhetene slik at de over tid strekker seg mot et stadig høyere nivå på karakterskalaen. Disse optimistiske fortellingene setter også en retning med forventninger om ytterligere oppgang: «Det går stadig bedre med samarbeidet i ledergruppen.» På samme måte som stabilitet blir innovasjon og forandring tillagt stor verdi. I karikatur blir dette en overdrevet styrkebasert venstrefil. Om andre ikke kjenner seg igjen i enkeltepisodene, opplever at plottet mangler balanse eller at noen bevisst utelater justerende og «mindre bra» hendelser, kan overslaget i disse fortellingene skape kvalmende sukkerspinn.

Nei, nå går det til helv…, du

Den synkende fortelling formidler det motsatte. Nedgang og forfall. Begivenhetene synker gradvis over tid mot et stadig lavere nivå: «Det går nedover med samarbeidet i ledergruppen.» Den synkende fortelling har stor verdi som en sosial funksjon, vi elsker jo sladder. Felles skjebne, felles trøst.

Når noen forteller hverandre hvor fælt de har det, skaper det en forkrøplet form for samhold og fellesskap. Det overdrevet pessimistiske plottet med sine gjentakende rop om ulv, kan i sitt overslag skape en passiv og apatisk innstilling. Samtidig, ingen dag uten natt, det er viktig å tydeliggjøre reelle negative endringer i organisasjonen, spesielt i en ledergruppe som skal speide etter og fange opp tidlige signaler som krever planlagt endring.

Når du i ettertid ser tilbake på din egen historie, der du snublet og falt, fant du også gull. – Joseph Campbell

Ettertanke

• Hvilke historier forteller du? Er de nyttige?
• Hvilke fellestrekk har historiene du hører i deres organisasjon?
• Ligger det noen viktige signaler bak historiene? Er det noe ledelsen bør ta tak i?