Den 25. mai ble verden vitne til at politimenn drepte en ubevæpnet, forsvarsløs mann i USA, George Floyd. Lite trodde politimennene, rettere sagt, drapsmennene, på makten i sosiale medier og hvilke konsekvenser drapet de hadde begått med kaldt blod skulle skape.
Drapet er bare et av de drøye 5.000 drapene begått av politimenn i USA i løpet av de siste fem årene, ifølge Washington Post. Denne gangen ble annerledes først og fremst fordi drapet ble filmet og en hel verden kunne se hvordan drapsmannen tilsynelatende nøt hvert sekund av de 8 minutter og 46 sekunder det varte.
«Helt normalt»
Mordet på George Floyd vekker selvfølgelig mye følelser i hjerte og hjerne, ikke minst blant innvandrere. Det bringer kanskje frem episoder i livet ditt eller i livene til de rundt deg.
Det er «helt normalt»: Ikke mindre enn hver femte innvandrer i Norge forteller om diskriminering, ifølge en fersk rapport fra IMDI.
Noe av det mest skremmende og truende vi møter er knyttet til handlinger som skjer i uvitenhet.
For intoleranse er ikke annet enn tegn på mangelfull utdanning og bevissthet, og fordommer er meninger dannet i mangel av bevis.
Overveldende ensomhet
Men når du opplever fordommer eller rasisme føles det ikke som uvitenhet eller fravær av utdanning og bevis. Når du stadig blir utsatt for fordommer, selv i mild form, kjenner du bare på en overveldende ensomhet.
Ensomhet som når du blir tatt ut av flokken, av samfunnet, som når du blir pekt på og anklaget for ikke å være en av oss.
Din hudfarge, religion, kultur, språk eller seksuelle legning passer ikke for oss.
Ensomheten kveler deg. Sakte, men sikkert.
Fordommer og rasisme kan være vanskelig å leve med. Vi mennesker er sosiale av natur. Det å bli sett som annerledes og utenfor på grunn av hudfarge, religion (eller ikke), seksuell preferanse, sykdom, kulturell bakgrunn, kjønn, funksjonshemming, kan gjøre livet surrealistisk og til og med meningsløst.
Strukturell rasisme – også i Norge
Rasisme er et fenomen som ikke kjenner grenser, og det er ikke bare et amerikansk problem. Rasismen er systematisk og strukturell, farlig og vanskelig å bli kvitt. Og rasismen i Norge er reell.
Selv har jeg fått mye kjærlighet og støtte her i landet, men jeg har også opplevd rasisme og diskriminering. Jeg har gjort og prøver å gjøre så godt jeg kan for å kjempe mot det.
Jeg skal også være ærlig og si at jeg har tålt mye, kanskje for mye.
Og under ligger en usikkerhet: Er jeg god nok? Bør jeg ta av meg hijaben for å glede dem som kalte meg undertrykt på grunn av religion, eller hjernevasket, eller som det ble sagt til meg i ansiktet: «Jeg vil ikke bli ekspedert av en som skjuler et hull i hodet med hijaben. Tilkall din hvite kollega.»
Rasisme i samfunnet
Jeg har også opplevd forretningsmøter hvor jeg ble undervurdert på grunn av mitt utseende og mine klær. Og vi vet at jobbsøkere med innvandrerbakgrunn ofte blir silt bort allerede i starten. Erkjennelsen av dette har steget helt opp til regjeringsnivå og inspirert Erna & co til å foreslå anonyme jobbsøknader.
Det de glemmer er at det er de underliggende diskriminerende og fordomsfulle strukturene vi må til livs, og da trenges det mye mer bevisst innsats.
Rasisme i jobbintervjuet
Er en innvandrer så heldig å bli innkalt til intervju, vil de også der kunne møte rasistiske holdninger. Jeg er selv blitt stilt spørsmål som «vil du være komfortabel med å lede et team på ti hvor alle drikker alkohol på julebordet?», med oppfølgingsspørsmål som «Vil du gå med på å betale for det fra jobbens konto? Vil du sitte med kollegaene dine på samme bord, eller er det problematisk for deg fordi du er muslim?»
Da tenker jeg: hvorfor skulle jeg få problemer med det? Og: Er dette egentlig et standard spørsmål i intervjuer eller er det spesielt for meg?
Rasisme i hverdagen
Hverdagsrasismen lever også sitt stille ubevisste liv når du henvender deg til en person på norsk som svarer tilbake på engelsk, eller du kommer inn i en dyr butikk og bokstavelig talt blir jaget ut igjen, antatt å være en som er der kun for å stjele.
Eller den tilsynelatende søte «inkluderende» replikken som faktisk ekskluderer: «Selv om du er innvandrer, så liker vi deg faktisk veldig godt.»
Stolt av den oppvoksende generasjon
Når dette er sagt, må jeg si at det er overveldende å se medmennesker står opp for sine medmennesker nå for tiden. Jeg er også veldig stolt av den nye generasjonen. Å se på deres ekte støtte gir meg håp om en lysere fremtid. En glede å følge dem og se hvor aktiv og støttende den eneste hovedavtalen på denne jorden er:
Vi er alle likeverdige. Vi er gode nok. Ingen er fri før alle er fri.
Hva kan vi lære?
- Det er ikke «bare i Amerika»
- Det er ikke bare noen andres kamp (så hvorfor skulle du bry deg?)
- Det er ikke bare min sak, det er også din sak
- Det er ikke «jeg er ikke rasist, jeg er bare nøytral»
- Vi er alle likeverdige
- Alle liv betyr noe
- Du er god nok
- Intoleranse = uopplysthet
En dag vil George Floyd og de tusenvis som gikk bort før ham kunne hvile i fred. La oss jobbe bevisst sammen for en bedre verden for deg og meg å leve i.
En annen versjon av dette innlegget er tidligere publisert i Drammens Tidende.
Veldig sant, Paal. Vi har så lett for å si at vi ikke er rasister. Da jeg studerte i USA på 70-tallet, lærte jeg forskjellen på “overt” og “covert” racism. Den siste er vanskelig å oppdage, den er skjult, og indirekte, og noen ganger har “mostatt form”: “Jeg synes svarte er fantastiske mennesker”. Den første er åpenbar: “Svarte er late og dumme”. Litt som med konflikter. Rovmobbing (“Du er en drittsekk”) kan alle se og fordømme. Å omgå noen, stille, nesten ubevisst, (vi glemte visst å ta deg med på det møtet). er vanskeligere å se, og mye vanskeligere å ta til motmæle mot. Vi liker å gruppere og sette merkelapper. Kanskje var det lurt for noen 100.000 år siden, da andre enten var venn eller fiende. I dag er det stadig mer problematisk. Vi er alle i samme båt. Eller på samme planet som du vil.