Mellom knoklene skimter jeg et menneske. Et speilbilde. Jeg ser en middelaldrende, gråhåret mann.

Det er ikke meg.

Eller jo, selvsagt er det meg. Men utsiden stemmer ikke med innsiden. Der er fremdeles det meste av livet foran meg, ikke bak meg. Det bildet stemmer dårlig overens med hva jeg ser utenfor vinduet mitt.

Det er patetisk, jeg vet det. En kamp mot vindmøller. En drøm om evig ungdom.

Og jeg viderebringer en sterk tradisjon. For slik har menn, og sikkert kvinner også, sittet i årtusener og fundert over livet og dødens problem.

Men der generasjonene før oss ubønnhørlig måtte dø, skimtes det for vår generasjon et svakt, blafrende lys i enden av tunnelen. For første gang i menneskehetens historie ser vi konturene av en løsning på dødens problem. Det er ikke usannsynlig at mange av oss som lever i dag kan forlenge livet dramatisk ved hjelp av teknologi.

Så i vår tid er det grunn til å tenke gjennom dødens problem en gang til.

En av de som har gjort det er Yuval Noah Harari. I essayet «The War against Death» fra boken «Sapiens: A brief history of Mankind» skriver han: «Av alle menneskehetens tilsynelatende uløselige problemer, er et av de mest pirrende, interessante og viktige problemet med døden selv.»

Før vår moderne tid var døden et religiøst fenomen, vår uunngåelige skjebne som selve livet kretset rundt. Døden var den viktigste kilden til å finne meningen med livet.

Harari bruker Gilgamesh-myten som bakteppe for noen av sine betraktninger. Gilgamesh reiste til verdens ende i jakten på evig liv. I underverdenen lærte han at gudene hadde skapt døden som en endelig grense for mennesker. Det er deres endelige skjebne, og hver enkelt må lære å leve med det.

Så vi lærte å leve med døden. Våre beste hoder gjennom århundrer har ikke beskjeftiget seg med å bekjempe døden, men å finne meningen med den.

Inntil nå.

I dag bruker noen av planetens beste hoder sine intellektuelle ressurser til å fravriste døden sine hemmeligheter, slik at den kan bekjempes eller i det minste holdes tilbake. Og pengene strømmer på fra patetiske aldrende milliardærer som kanskje selv har sittet bøyd over en datamaskin, dypt rystet etter å ha fått et glimt av speilbildet i vinduet.

Som Sergey Brin, en av Googles grundere, som har som mål å kurere død. Eller Peter Thiel, Paypal-grunderen, som har uttalt at han vil bli 120 år gammel og legger pengene sine inn i oppstartselskap som kanskje kan hjelpe ham med det. Eller Bill Maris, enda en Google-milliardær, som mener at det er fullt mulig å leve i 500 år. Eller den mest ekstreme av dem alle, Dmitry Itskov, en russisk entreprenør som planlegger å leve i 10.000 år.

Pengene og dedikasjonen til de som eier dem gir resultater. Det kan hende vi kan løse det tekniske problemet. Og når det er løst, får vi antagelig noen nye problemer. Hararis oppfølger til Sapiens, «Homo Deus: A brief history of Tomorrow», løfter fram noen av dem.

Et av dem er hvordan vår sosiale strukturer påvirkes når tipp-tipp-tipp-tippoldefar lever side om side med sine etterkommere i mange generasjoner.

Et annet er hvordan ulikheter vil eskalere når de som har penger nok kan kjøpe seg evig liv, mens resten må dø av sykdom og alderdom.

Et tredje er i forlengelsen av de livsforlengende teknologiene: kan vi utvikle teknologi som forbedrer eller erstatter basale funksjoner, som lever, nyrer og lunger, kan vi snart bygge teknologi som gjør oss supersmarte også. Men igjen, først og fremst for de som har penger. Vil en ny art overta jorden, et gudelignende supermenneske? En Homo Deus?

Og dette er selvsagt bare begynnelsen. Fremtiden er skummel og løfterik. Det kan gå veldig galt og det kan gå veldig bra. Eller begge deler. Helst begge deler.

Tankefull løfter jeg igjen blikket mot bjørkeknoklene utenfor vinduet.

Jeg smiler til gamlingen der ute.

«Det ordner seg», hvisker jeg. 

«God tirsdag.» 

Kilder og inspirasjon:

• Fortune: The Obsession With ‘Curing’ Aging Is Now Big Business
• Yuval Harari: Sapiens: A brief history of Humankind
• Yuval Harari: Homo Deus: A brief history of Tomorrow