Jeg har ennå ikke sett lyset. Hva innebærer coaching, utover å ha noen å snakke med eller spille mental ping pong med? Det er det jeg ikke skjønner. Det må jo være fryktelig avhengig av hvem som er coach i gitt tilfelle, og kjemien og om coachen kan noe om temaet.
Coaching er så mye. Blant annet er det trening. (Derav ordet coach.) Vi trener utøverne i det de ønsker å bli bedre på, det være seg å være en bedre sjef, en bedre far eller en bedre programmerer eller en bedre noe helt annet.
Som andre trenere, står vi på sidelinja og roper oppmuntrende ord mens vi tar rundetidene og måler pulsen. Men det er atleten som må løpe. Han eller hun blir ikke i bedre form ved at treneren løper for ham. Det er en fin relasjon — inspirerende og givende for oss trenere, og effektivt og ofte med dyptgripende endringer for den som trenes. En klassisk win-win-situasjon.
Håndverk
En coach har et sett verktøy med seg i bagasjen, og det som gjør en coach god er kvaliteten på verktøyene, samt håndverket som utøves.
Dette et et bilde. Det finnes mange andre metaforer som kan egne seg til å beskrive coaching-prosessen. En som kanskje vil lande hos deg er denne:
Hvis du tenker deg at et menneske har et operativsystem og en del applikasjoner som kjører, så er coachens rolle å «tweake» programvaren slik at den fungerer på en mer rasjonell, effektiv og hensiktsmessig måte.
Gamle programmer
Det betyr ikke nødvendigvis at programvaren er full av feil (det kan den også være, men er den skikkelig bug-infisert er det andre typer kompetanse som kreves, for eksempel en psykolog som du nevner), men kanskje et menneske går rundt og kverner på gamle ineffektive Cobol-programmer — helt korrekt for den tiden de ble skapt i — men for de utfordringer som ligger der nå er kanskje Java og Ajax mer hensiktsmessig. En coach kan hjelpe til med omprogrammeringen.
Trimmer, reparerer ikke
Psykolog light, kanskje. Det er beslektet. En populær måte å skille mellom terapi og coaching er å peke på at terapi ser på hvorfor det ble som det ble, mens coaching ser på hva som er mulig gitt de forutsetningene som er tilstede. Vi ser fremover, ikke bakover. Vi reparerer ikke, vi trimmer kun motoren. Full motoroverhaling overlates til ekspertene.
Coaching er derfor på mange måter et håndverk. Kvaliteten på verktøyene er viktig, men ikke det viktigste. Det viktigste er hvor godt håndverk som ligger i hendene som bruker verktøyene.
Coaching er ofte mest nyttig i faser av livet hvor store endringer skjer. Det finnes som kjent bare en konstant: At alt endrer seg.
Forskjellen på coaching og terapi? Selv om det av mange coacher blir sagt at coaching ser framover mens terapi ser bakover, er nok dette mest en myte. Selv er jeg snart ferdig utdannet psykolog og har sertifisert meg som co-active coach, og jeg har tenkt en god del over hva som er forskjeller og likheter mellom coaching og terapi.
Først og fremst kan vi nok slå fast at det ikke er noen klare skiller. Det finnes en rekke terapeutiske retninger (over 200 har jeg lest..), og veldig mange av disse vil også være opptatt med å ta utgangspunkt i her-og-nå og se framover. Flere psykologer kaller seg også coacher selv om de ikke har noen formell coachutdanning, og lærebøker snakker om å coache pasienter.
De som har studert hva som er virksomme faktorer i psykoterapi, altså hva som får terapien til å virke, har funnet interessante ting: Det som er en helt klar forutsetning for at terapien skal virke og at pasientene blir fornøyde, er en god arbeidsallianse. Det kan faktisk se ut som om denne faktoren overgår de spesifikke ingrediensene i den enkelte terapien for de aller fleste tilstander som behandles. Hva betyr det? Jo, at det faktisk er viktigere hvordan terapeuten tar imot og jobber sammen med pasienten enn hvilken form for terapi som tilbys. Nå er disse studiene stort sett gjort på pasientgrupper, men det er vel ikke usannsynlig at funnene kan generaliseres til en normalbefolkning. I co-active coaching snakker vi også om en form for arbeidsallianse “the designed alliance” som en forutsetning for en god coachingrelasjon. Her er flere likheter enn forskjeller, som jeg kan se det.
Selv tror jeg at den største forskjellen mellom terapi og coaching er klientgruppene. Mennesker med alvorlige diagnoser, tunge depresjoner, mye angst, rusproblemer, overgrepsproblematikk osv. osv. vil nok og bør nok helst søke en psykolog. Dette fordi psykologene har utdanning til å skulle kunne vite mer om hva de spesifikt trenger og evt. hvordan de skal kunne få ryddet opp i det som trenger å ryddes opp i i fortiden. Psykologen vet også mer om hva som er viktige tegn og “røde flagg” som de må se etter og forholde seg til, f.eks. selvmordsproblematikk og spiseforstyrrelser. I tillegg vet vel psykologen mer om hvor de kan henvise videre om det er nødvendig.
Når det er sagt, er det ikke umulig at en god coach eller en coachende psykolog kan gjøre mye for mennesker med tung problematikk. Ved å hjelpe personen finne sine ressurser, drømmer, verdier osv., kan det skapes et framtidshåp og en tro på at det er mulig å komme videre. Dette lærer vi også som psykologer, og samtidig tror jeg mange psykologer ville hatt glede av et coachingkurs som kun fokuserer på dette (som modulen Fulfillment hos CTI, The Coaches Training Institute).
Men selv ikke mellom klientgruppene er det klare skiller. Friske og oppegående mennesker går til psykologer, og mennesker som sliter med mangt og meget fra fortiden kan ønske å gå til coacher.
Det er også mange andre skillelinjer som kan diskuteres, men jeg tror jeg stopper her. En foreløpig konklusjon kan være den som ønsker terapi eller coaching bør finne ut om ”kjemien stemmer” med sin psykolog eller coach. Hvis den gjør det, er mye av grunnlaget lagt for å komme videre med det man ønsker å komme videre med.
Takk for god og supplerende kommentar, Envor. Jeg bet meg spesielt merke i dette:
Hvis vi rett og slett antar at det er de vidunderlige markedskreftene som er i spill også her, og at der hvor det finnes behov oppstår tilbud, så er det mulig at psykologi-bransjen har forsømt seg og overlatt de “enkle” tilfellene – på mange måter indrefileten i dette markedet – til en ny yrkesgruppe. Det tror jeg kanskje mange av dem ergrer seg litt over, mens andre ser det positive i det.
For å klargjøre ble sp. stillt av undertegnede og litt bevisst 🙂
Ser det kommer opp et par momenter som jeg også har merket meg, nemlig;
1. Alliansen og den nødvending tilliten. En Coaching situasjon vil være intim i den forstand at må være vanskelig å være trener i personlig utvikling, uten at samtidig relativt intime elementer om grunner og drivkrefter avdekkes / og eller forståes.
2. Kommunikasjon på et slikt plan må nødvendigvis da innbære elementer av psykologi og psykologisk forståelse.
For å legge det hele ned, er begrepet “ha noen å snakke med” en greit utgangspunkt, og jeg forstå da Coaching da dit henn at det er en slik “ha noen å snakke med” som er satt inn et mer strukturert system.
Men da gjenstår jo det viktigste, nemlig at det er noen man virkelig ønsker å snakke med.
Det ligger vell da også en fare i Coaching og en gråsone i forhold til en regulert taushetsplikt som man har via fagpsykologien, og en potensiell fare for at man begynner å ‘behandle’ sine oppdragsgivere, men jeg antar at dette blir behørlig behandlet gjennom Coach opplæringen?
De fleste av oss har vel mer eller mindre innebygget elementer av det du kaller “psykologisk forståelse”. Coaching er på sett og vis menneskekunnskap satt i system. Hvis du utdanner deg til coach, vil du få en rekke aha-opplevelser hvor du oppdager at ting du vet, bevisst eller ubevisst, blir satt inn i en større kontekst som gir mening.
Hva gjelder konfidensialitet, skal det være en selvfølge hos en coach. I ICFs etiske retningslinjer, som det kreves at man vedkjenner seg for å få bli medlem, står det dette om konfidensialitet:
Legg særlig merke til det siste punktet: Individet er klienten, selv om noen andre betaler regningen. I teamcoaching-sammenheng er dette også en viktig nyanse. Dersom sjefen bestiller en teamcoach til å “reparere” et team, risikerer coachen å springe sjefens ærend, ikke være der til beste for teamet som helhet. Dette er en spennende balansegang i vår hverdag.