«Give him enough rope, and he will hang himself», hørte jeg en arg konkurrent si om en annen en gang for mange år siden.

Uttrykket dukker opp igjen i mitt hode mens jeg observerer dramaet som utspiller seg i Innovasjon Norge. Det er et drama jeg tror vi senere vil se tilbake på som et aldri så lite tidsskille i norsk mediehistorie og arbeidsliv.

I høst var Aftenposten sterke i dekningen av #metoo-fenomenet. Historiene de har kjørt om Innovasjon Norge bør kvalifisere avisen til en egen hashtag: #aftenpostentoo. Ikke like omveltende som #metoo kanskje, men definitivt i samme familie.

Teknisk sett rapporterte avisen om alvorlige konflikter og kritikk i Innovasjon Norge, men kildene er så få, tause, anonyme og for alt jeg vet redde, at det fremstår som om det er avisen og ikke kritikerne som går i front i krigen mot Traaseth.

Da forsiden av (papir-)Aftenposten skrek mot oss mandag morgen den 5. mars, var ryggmargsrefleksen at «au, au, nå er Anita Krohn Traaseth ferdig». For få år siden ville et oppslag som dette, enten det var riktig eller galt, vært kroken på døra, kanskje ikke bare for toppleder Traaseth, men også for næringsminister Torbjørn Røe Isaksen, som ble beskyldt for å overkjøre styreleder Per Otto Dyb.

Sablet ned

Men de tradisjonelle mediene har mistet mye av sin autoritet. Aftenposten generelt og kommentator Harald Stanghelle spesielt fikk klart svar i sosiale medier, blogger, podcaster og andre kommentatorer, inkludert Aftenpostens egen Joacim Lund.

Særlig ble Stanghelles noe uheldige formulering om at Traaseth «er flink på Facebook og liker å stikke seg frem» raskt sablet ned av en hissig opinion.

Rimelig nok, vil mange mene, gitt at Traaseth åpenbart har gjort en strålende jobb med det som for få år siden var en sidrompa og utskjelt institusjon. I ettertankens lys vil  kanskje Stanghelle selv innrømme at han ikke ville formulert seg på denne nedlatende måten om det var Kjell Inge Røkke eller Petter Stordalens prestasjoner han omtalte.

«De gamle gutta»

Stanghelle og Dyb kan fort, og muligens urettmessig, bli plassert i båsen «de gamle gutta», stivbeinte, konservative og med svar hogd i stein.

Det er ikke et godt ståsted i en verden hvor ingenting er hogd i stein.

Ikke engang hvordan man leder en statlig bedrift som Innovasjon Norge.

Innovasjon Norge er et av landets viktigste verktøy for å forberede oss på en fremtid som beskrives med ord som disruptivitet og uforutsigbarhet, kompleksitet og usikkerhet. At organisasjonen har en kompleks, uforutsigbar, en smule disruptiv, og for øyeblikket antagelig litt usikker toppsjef er på sitt vis helt genialt.

Men stikker man hodet fram, må man regne med at noen forsøker å kappe det av.

Spesielt hvis det er et hode med langt, blondt hår.

Desperasjon

Det som har vært så fascinerende å være vitne til denne gangen er hvor elegant sverdslaget ble parert og vendt tilbake mot angriperen.

Få timer etter det første oppslaget var stemningsskiftet i Aftenpostens og deres kilders disfavør til å ta og føle på. I de påfølgende artiklene kan man merke et snev av desperasjon.

Som når de under tittelen [Torbjørn Røe] «Isaksen sier det nye styret bør vurdere Traaseths stilling» lenger ned i saken skriver at det næringsministeren egentlig sa om dette var: «det betyr snarere det stikk motsatte – at det påligger ethvert styre å vurdere administrerende direktør».

Resultatet av denne korte, intense striden er at tanta i Akersgata ligger lett blødende igjen, alene på valen, rammet av sverdet de førte på vegne av andre.

Og det fascinerende er at den som ble angrepet har forsvart seg effektivt uten at et ord er blitt ytret av henne. Jeg kan ikke si at jeg har sett en eneste kommentar om saken fra Anita Krohn Traaseth utover noen likes og ufarlige kommentarer til andres innlegg i sosiale medier.

Taushet som lederverktøy

Det er nok ikke fordi hun har mistet munn og mæle.

Snarere fordi hun ser at nettopp i dette tilfellet er taushet det beste lederverktøyet.

«Give them enough rope, and they´ll hang themselves.»

God tirsdag.