Fire sammenfallende stormvinder vil endre samfunnet vårt i et langt større tempo enn vi noen gang tidligere har opplevd i verdenshistorien. Radikalt effektive sluttbrukerløsninger, billig fornybar kraft, sirkulær ivaretakelse av våre materielle ressurser og risikoen ved nye fossile investeringer skaper en positiv kraft vi egentlig ikke makter å se rekkevidden av. Dette vil forbedre lønnsomheten drastisk gjennom en smartere ressursforvaltning, men kanskje enda viktigere: Tette vår tids største ubalanse; avgrunnen mellom fattig og rik.
Per Espen Stoknes er ikke en nykomling når det gjelder bærekraft og økologi. Jeg leste hans første bok for 25 år siden om økopsykologi. Boken heter «Sjelens landskap – Refleksjoner over natur og myte» (Cappelens forlag, 1996) og er en reise inn i de filosofiske betraktningene om at alt liv har en verdi i seg selv – derfor må menneskeheten tilpasse seg naturens behov og krav.
Inspirert av dypøkologi
Stoknes har valgt den sjeldne yrkeskomboen psykolog/bonde og er tydelig inspirert av Arne Næss’ arbeid med dypøkologi. Den avdøde filosofen skisserer teorien i sirkler, hvor den innerste består av solidaritet med slekt og nærsamfunn – deretter solidaritet med hele menneskeheten gjennom humanismen – den ytterste viser til en solidaritet med hele økosystemet, hvor mennesket ikke lenger står i sentrum av tilværelsen.
Økobonden skrev i 2015 boken, «Hva vi tenker på når vi prøver å ikke tenke på global oppvarming» (Tiden Norsk Forlag), som fokuserer på viktigheten av et positivt språk når man skal overbevise mennesker om å leve økologisk bærekraftig. Ved bruk av skremsels- og krisebegreper i klimasammenheng, trigges det ofte forsvarsmekanismer som umiddelbar benektelse og skyttergravsaktivitet. I liten grad blir folk veiledet i hva de skal gjøre. Den positive vinklingen synes langt mer appellerende og veiledende, rett og slett mer pedagogisk korrekt hvor avsenderen oppnår en større sannsynlighet for gjennomslagskraft.
Inngå en allianse med eksisterende begreper
I boken, «Grønn vekst – en sunn økonomi for det 21. århundre», fortsetter han den positive psykologiske vinklingen inn i økonomisk teori og politikk. Økonomene setter vekst som premiss for positiv utvikling. Det er uansett vanskelig å oppnå politisk støtte til gradvis mindre verdiskapning, enten det får merkelappen resesjon eller man benevner det med nyordet nedvekst. Per Espen Stoknes angriper denne problemstillingen med å tydeliggjøre fire ulike arketyper for vekst som gjør at vi har et positivt forhold til vekstbegrepet.
Vekst i menneskelig sammenheng handler om å bli større, å mestre noe, å skape overflod og å øke kompleksitet. Alle disse faktorene dette opplever vi som positive. Han foreslår at vi i stedet for å slåss mot begrep med så mange positive sider, bør heller alliere oss med begrepene og påvirke dets innhold.
Hvilken vekst mener han så at vi skal fokusere på?
Han, som mange andre, peker på hvordan økning av Brutto Nasjonal Produkt (BNP) ikke er en god indikator på velferdsutvikling. Og, han trekker fram andre mer materielle faktorer som det er viktig å fokusere på. BNP er jo et uttrykk for økonomiske transaksjoner. Og, klima-krisen er ikke i sin natur en finansiell utfordring, det er en reell utfordring! Derfor blir det viktig å følge det materielle forbruket; greier vi å få mer verdi ut av mindre materielt forbruk? Og hvor flinke er vi til å bli bedre i vår ressursproduktivitet? Og, framfor å fortviles over årets resultater når det gjelder CO2-utslipp, materialbruk, arealbruk etc., foreslår han at vi kan dokumentere at vi er på rett vei i endringen.
Her viser han til en rekke indikatorer som kan brukes for å gi raskere bekreftelse for samfunnet vårt at vi er på rett vei.
En multikunstner av rang
Det kanskje mest imponerende med Stoknes er hans allsidighet og bredde. I 2019 opplevde jeg ham som en pianospillende konsertmester på Cosmopolite i Oslo, med hyllest til den legendariske jazzmusikeren Miles Davis.
Forfatteren har vært entreprenør innenfor klimateknologi, representant for Miljøpartiet De Grønne på Stortinget, og i de senere årene ledet Senter for bærekraft og Energi på Handelshøyskolen BI. Og han er heller ingen hvem som helst internasjonalt. Bøkene har fått til tider fått betydelig internasjonal oppmerksomhet og hans TED talks har flere millioner avspillinger. Sammen med Jørgen Randers representerer han Norges tydeligste stemmer fra økonomi og psykologifaget som angriper klimautfordringenene på en konstruktiv måte.
Det kreves en multikunstner for å kunne integrere så mange perspektiv og hensyn som han lykkes med i boken Grønn Vekst.
Yngre menneskers engasjement puster liv i stormene
Forfatteren tar for seg fem ulike områder som alle er sentrale med tanke på trusler mot jordens økologiske bærekraft; mat, bygninger, industri, transport og avfall. Han trekker fram en rekke eksempler på nye virksomheter som kombinerer vekst og lønnsomhet med mindre ressursbruk.
Enkelte ganger peker han på virksomheter som bidrar til et positivt energiresultat, f.eks. energivende bygninger og en mer energigivende avfallshåndtering. Mangfoldet av relevante innovasjoner er stort både i antall og kvalitet, og de bæres fram av yngre mennesker med stor entusiasme og håp for fremtiden. I dette innovasjonslandskapet ser han det vokser fram mange historier som, når de skaleres opp i volum, endrer premisser for konkurranse innenfor de tradisjonelle energi og ressurskrevende verdikjedene.
Den radikale reduksjonen i kostnader ved vind- og solenergi samt økt kapasitet og lavere priser på batterier er et av mange eksempler som er spesielt viktige i den norske hverdagen. Den teknologiske og økonomiske utviklingen i mer ressursvennlige verdikjeder vil gradvis utkonkurrere de bransjer og produksjonsformer som har negativ påvirkning på klima.
De fire stormene som hører sammen
Stoknes peker på fire drivkrefter som vil bidra til radikale endringer. Dette er disruptive endringer han har gitt merkelappen «fire sammenfallende stormvinder». Dette, for å fremheve det store tempoet i samfunnsendringene som garantert vil inntreffe.
Det handler om utviklingen av radikalt effektive sluttbrukerløsninger, fornybar kraft som stadig blir billigere, sirkulære materialstrømmer som bedre ivaretar de materielle ressursene og, ikke minst, stadig stigende utgifter og risikoer forbundet med nye fossilinvesteringer.
Sammenliknet med de synkende kostnadene ved alternativ energi får jo dette en ekstra forsterkende effekt når investorer med langsiktig perspektiv trekker seg ut av betydelig olje- og gassrelatert virksomhet. Da skjer det et umiddelbart fall i selskapenes verdi på børsene. Dette synes å være en av de raskeste og mest radikale endringene globalt de siste årene, og en «game-changer» i investeringsplanene framover.
Stoknes´ visjon innebærer en grønn vekst som bidrar til større lønnsomhet og smartere ressursforvaltning. Han tar også med seg, nærmest på en likeverdig måte, viktigheten av å redusere ulikhetene i velferd. Dette har blitt dokumentert de siste årene som en sentral bidragsyter til samfunnskonflikter. Forfatteren bruker begrepet «sunn vekst» hvor man, samtidig som økonomien og materialforbruk forbedres, reduseres ulikhetene.
Dette er en snedig måte å inkludere den største sosiale og politiske utfordringen de siste 40 årene i en vekstmodell.
Det som egentlig er verdifullt
Selv med økt økonomisk vekst kan vi få til et bedre karbonfotavtrykk (mindre drivhusgasser), et bedre materialfotavtrykk (samlet material forbruk) og et bedre økologisk fotavtrykk (globale hektar brukt av biokapasitet). Stoknes dokumenterer at flere land har en positiv utvikling på disse tre viktige materielle forholdene de siste 20 årene. Samtidig har de oppnådd en økonomisk vekst. Våre naboland hører med til dem som har hatt en betydelig mer positiv utvikling på disse områdene enn Norge.
Det unike i Stoknes’ prosjekt er hans kombinasjon av ny forskning om atferdsendrende kommunikasjon med hensyn til klimautfordringen, og anvendelsen av denne inn i økonomiske paradigmer.
Han utfordrer vekstparadigmene i økonomien. Ikke med dets motsats, men med en dypere menneskelig forståelse av hva vi mennesker oppfatter som verdifullt. Dette gjøres med en sikker håndtering av empirisk forskning både innenfor psykologi og økonomi. Videre kobler han inn presise makroøkonomiske modeller som vitner om en fascinerende og ytterst viktig evne til å tenke nytt i en makroøkonomisk sammenheng.
Boken har i tillegg utallige eksempler på innovative løsninger fra unge mennesker som lever i offensive gründermiljø. Det er bare å håpe at denne boken, når den blir publisert på engelsk, får stor internasjonal oppmerksomhet.
Per Espen Stoknes og boken fortjener definitivt det. Det gjør alle vi andre også.
