Vi i tilt-redaksjonen føler vi snart er ved et vippepunkt: Ikke det dramatiske vippepunktet der klimaet endres fra én stabil tilstand til en annen, og langt verre, permanent tilstand. Vi er derimot ved punktet hvor vi må innstille oss på at avstand kanskje blir en permanent tilstand i uoverskuelig fremtid. At det vi trodde var en midlertidig tilstand i brottsjø, hvor alle må holde avstand til tross for at vi sitter i samme båt, er noe som vi må venne oss til blir normalen de nærmeste årene.
Det midlertidige frihetstapet er sannsynligvis ikke midlertidig. Tendensen er i hvert fall tydelig: En ny bølge med Covid-19 er på vei, og vi har fortsatt ingen vaksine. Skulle det likevel komme en vaksine, vil det ta lang tid før mange nok av oss er vaksinert. Tilt-redaksjonen drømte om at vi i høst skulle fortelle hvordan arbeidslivet kan komme seg videre etter at den globale stormen, kalt Covid-19, hadde lagt seg allerede i år.
Så heldige er vi nok ikke.
Derfor: Hjemmekontor må vi bli vant til, enten vi synes det er noe skit eller vi synes det er helt strålende. Personlighetsekspert Bjørn Z. Ekelund har skrevet om hva din personlighetstype betyr for hvordan du mestrer hjemmekontoret: «Det siste halvåret har vi hatt en helt annerledes kontekst med pandemi, lock-down, økonomisk usikkerhet på mange nivå, daglige rapporteringer om døde samt en usikkerhet med hensyn til hvordan dette kom til å gå til slutt. Hele situasjonen er ny og annerledes, men vi har en felles kontekst, og vi har felles erfaringer.»
Det er uansett ingen tvil om at pandemien har krøpet inn under huden på oss og tiltet våre hoder. Thomas Nygaard mener vi faktisk er i stand til å tilpasse oss, selv om vi tror egentlig vi er ganske rigide i vår atferd. Det skjer i løpet av de første 66 dagene av en krise: «Nesten et halvt år senere tror jeg de fleste er i ferd med å slå seg til ro med at det aldri blir helt som før», skriver han i artikkelen Covid-19 har tiltet våre hoder.
Fikk du ikke med deg den, kan du lese om den nye solidariteten og at bærekraft ikke dreier seg om fremtid, men nåtid.
Det skaper jo et visst håp om at vi vil være i stand til å endre oss, bare vi blir presset hardt nok og tar innover oss at vi må foreta en adferdsjustering, noe vi i redaksjonen ville kalt «en kjempetilt». Det gjelder både på det personlige planet, men ikke minst på planétplanet. Det er ikke helt sikkert at alt er bare dystert, mørkt og negativt, når vi må stille spørsmål om hva som egentlig er våre grunnleggende verdier. Atle Øi skriver rett ut at han på mange måter setter pris på denne usikkerheten, som har ført til en slik selvransakelse i artikkelen «Hvordan korona lærte meg å sette pris på usikkerhet».
Og kanskje vi, i vår luksuriøse boble her oppe i nord, kan begynne å lytte litt mer til folk som kommer fra andre steder i verden, hvor denne krisen er bare én av livets utfordringer i en kontinuerlig livskrise - en litt stor fartsdump i veien som må håndteres.
Hedvig Rognerud har skrevet klokt om hvordan vi reagerer høyst forskjellig i slike pressede situasjoner: «Hvilken rolle tar vi, som privatpersoner, som kolleger og som samfunnsaktører når det blåser opp til storm?»
Og når du først leser den ene kronikken fra Hedvig, kan du like godt lese en annen, hvor hun forklarer hvordan det var å hive seg ut på enda dypere vann, midt i en krisetid: «Min viktigste læring denne våren handler om å være helt fersk i en redaksjonell sammenheng, om å hente mot til å se og bli sett og til å ta utfordringene som følger med.»
I mellomtiden; bruk tiden godt. Kriserådgiver Marianne Melfald skrev denne kronikken i vår om hva du som leder bør fokusere på i en krise. Rådene er ikke mindre relevante fremover, eller når koronaepidemien går inn i smulere farvann. Det har ingen hensikt å senke tempoet, alle bør ha en beredskapsplan på plass I FORKANT AV neste smell!
God lesning.
Ukens tema: Hvordan vil korona endre måten vi organiserer oss på i arbeidslivet?
